Construction_blue_shutterstock_66542929[1]

Kort om utviklingsrisikoen i entrepriseretten

Tekniske løsninger og byggemetoder er i stadig utvikling som følge av erfaringer og nyvinninger. Dette reiser spørsmålet om det er entreprenøren eller byggherren som bærer «utviklingsrisikoen». Jan Einar Barbo, Totalentreprise […]

Tekniske løsninger og byggemetoder er i stadig utvikling som følge av erfaringer og nyvinninger. Dette reiser spørsmålet om det er entreprenøren eller byggherren som bærer «utviklingsrisikoen».

Jan Einar Barbo, Totalentreprise (1990), definerer utviklingsrisikoen som «spørsmålet om hvem av partene som bærer risikoen for at en byggemetode som på byggetidspunktet anses å være forsvarlig, senere viser seg å medføre en funksjonssvikt fordi den byggetekniske utvikling på byggetidspunktet var mangelfull».

Hovedregelen er at utviklingsrisikoen bæres av byggherren, også ved totalentrepriser. Regelen utgjør et unntak fra den vidtgående funksjonsrisiko som påligger totalentreprenøren.

Risikoen i entrepriseretten følger funksjonsfordelingen. Dette innebærer at hver part har risikoen for sine leveranser i kontraktsforholdet. Som professor Viggo Hagstrøm uttrykker det i boken Entrepriserett (1997) på side 86: «Byggherren har således risikoen for forhold i sin rådighetssfære og entreprenøren har risikoen for forhold i sin sfære.» Dette ble lagt til grunn av Høyesterett allerede i Rt. 1917 side 673.

Entreprisekontraktene kan deles inn i to hovedgrupper: utførelses- og totalentrepriser. Det prinsipielle skillet mellom entrepriseformene er hvem som har risikoen for feil ved prosjekteringen.

Ved utførelsesentrepriser har byggherren ansvaret for å prosjektere hele eller det vesentligste av arbeidet som skal utføres. Entreprenøren har på sin side ansvar for å utføre det arbeidet byggherren har prosjektert, i tråd med prosjekteringsgrunnlaget. Entreprenøren vil ha resultatrisikoen når årsaken til en eventuell resultatsvikt ikke foreligger i prosjekteringen i form av uheldig metodevalg, feil i byggetegninger eller liknende. En forutsetning for at det er relevant å vurdere utviklingsrisikoen ved utførelsesentrepriser er at entreprenøren innenfor resultatangivelsen har et prosjekterings­ansvar, eller en mulighet for valg av løsninger. Dersom dette ikke er tilfellet, vil det i prinsippet bare være et spørsmål om entreprenøren har utført sitt arbeid i henhold til de valg og veiledninger byggherren har gitt. Risikoen kan i slike tilfeller trekkes etter funksjonsfordelingen i kontrakten.

Ved totalentrepriser er entreprenøren ansvarlig for både prosjektering og utførelse, for hele eller bestemte deler av prosjektet. Totalentreprenørens ansvar er begrenset til situasjoner der kontraktsavviket skyldes «forhold totalentreprenøren svarer for», jf. NS 8407 punkt 42.1 første ledd. Totalentreprenørens ansvar er objektivt, også for feil ved prosjekteringen. Dette til forskjell fra det uaktsomhetsansvar en uavhengig prosjekterende har for mangelfull prosjektering. Det kunne reises spørsmål ved om totalentreprenøren, som følge av dette omfattende ansvar, også måtte påta seg utviklingsrisikoen.

Basert på foreliggende rettspraksis og juridisk teori er imidlertid den klare hovedregel at byggherren har utviklingsrisikoen, både ved utførelses- og totalentrepriser. Valget av totalentrepriseformen innebærer altså ikke at utviklingsrisikoen pålegges entreprenøren.

Den første dommen som angår utviklingsrisikoen er en Høyesterettsdom inntatt i Rt. 1968 side 783. Forholdet var at det oppstod råteskader i ytterkledningen i et nyoppført hus. Byggmesteren hadde valgt en byggemetode som på byggetiden var vanlig og som ble ansett som forsvarlig. Høyesterett fant at dette måtte føre til at byggmesteren var uten ansvar, selv om det i ettertid viste seg at den valgte byggemåten førte til uheldige konsekvenser. Denne løsningen er senere blitt fulgt i flere underretts- og voldgiftsavgjørelser. Av praksis fra lagmannsretten kan det vises til Hålogaland lagmannsretts dom 3. desember 2007 (LH-2007-102419). Store mengder snø hadde hopet seg opp i en snøskavl som løsnet og falt ned. Det horisontale trykket dette medførte skadet ca. 20 veggelementer. Spørsmålet var om totalentreprenøren burde ha tatt høyde for at bygget skulle tåle slike horisontale krefter. Retten fant at NS 3431 punkt 12.3 var overholdt, ved at prosjekteringen var i overenstemmelse med gjeldende Norsk Standard og allment aksepterte normer. Ved vurderingen av risikofordelingen viste retten til hovedregelen om at utviklingsrisikoen bæres av byggherren og fant at denne regelen måtte ha «en viss overføringsverdi».

Hovedregelen om at byggherren har utviklingsrisikoen medfører at entreprenørens prestasjonsplikt får karakter av å være en modifisert resultatforpliktelse eller en streng innsatsforpliktelse. Det avgjørende blir ikke at en bestemt egenskap ved kontraktsarbeidet skal foreligge ved overtakelsen, men at det ved arbeidet ble benyttet en metode som måtte anses forsvarlig hensett til den tids byggeteknikk.

Entreprenørens aktsomhets- og lojalitetsforpliktelse kan medføre at han likevel ikke går fri for ansvar ved utviklingsfeil.

Både NS 8405 og NS 8407 pålegger partene en samarbeids- og lojalitetsplikt. Det antas også å gjøre seg gjeldende en ulovfestet lojalitetsplikt i entrepriseforhold. Videre følger det av enkelt­bestemmelser i standardene en varslingsplikt for entreprenøren hvis han får kunnskap om feil eller endringer i det leverte prosjektmaterialet. Varslingsplikten er et utslag av lojalitetsplikten. Det kan vises til NS 8405 punkt 21. Entreprenøren pålegges her å gjennomgå byggherrens leveranser samt å varsle byggherren dersom han oppdager feil som kan føre til at arbeidet ikke blir i samsvar med det som er avtalt, eller at byggherrens leveranse er uegnet. Bestemmelsen er et unntak fra prinsippet om at risikoen følger funksjonsfordelingen. Entreprenøren skal ikke risikofritt kunne utføre sine arbeider dersom han blir oppmerksom på at det foreligger feil eller mangler ved byggherrens ytelse. Entreprenøren må også ha plikt til å gi uttrykk for sin skepsis dersom han på grunnlag av sin erfaring og kyndighet finner at løsningen ikke bør gjennomføres som beskrevet. En annen risikofordeling kan også tenkes hvor entreprenøren «eksperimenterer» ved å benytte seg av metoder eller materialer som det hefter usikkerhet ved, for eksempel fordi metodene eller materialene er forholdsvis nyutviklet slik at erfaringsgrunnlaget er lite. Dersom ikke byggherren har akseptert den usikkerheten som gjør seg gjeldende, kan det tenkes at entreprenøren er nærmest til å bære risikoen for eventuell svikt fremgangsmåten medfører.

Om forfatteren

Corinne Silden Stephensen
Corinne Silden Stephensen Corinne Silden Stephensen er fast advokat ved Steenstrup Stordranges kontor i Oslo og er tilknyttet firmaets faggruppe for bygg og anlegg. Hun har entrepriserett som primært arbeidsfelt. Stephensen arbeider med løpende rådgivning og tvisteløsning innen bygge- og anleggsbransjen, for både byggherrer og entreprenører samt rådgivere. Hun har omfattende og bred erfaring innenfor prosess og prosedyre, herunder gjennom flere år som dommerfullmektig. Stephensen har også i en årrekke vært sensor i juridiske fag ved Norges Handelshøyskole. Spesialisering: Entrepriserett, kontraktsrett og tvisteløsning og prosedyre

Leave a Comment