Tenk deg følgende; du fører opp en bolig, men like før ferdigstillelse får du stoppordre fra kommunen fordi boligen er halvannen meter høyere enn det som ble godkjent i byggetillatelsen. Din endringssøknad fører ikke frem og du får et vedtak om riving og tvangsmulkt. Du forholder deg ikke til rivingsvedtaket og mottar et forelegg etter plan- og bygningsloven § 32-6 første ledd om å rive den øvre delen av boligen.
Hvilke konsekvenser kan det få at du ikke anlegger søksmål over forelegget innen 30-dagersfristen etter plan- og bygningsloven § 32-6 annet ledd? Tapes retten til å gjøre gjeldende ugyldighetsgrunner som feil forståelse av faktum, uriktig rettsanvendelse og usaklig forskjellsbehandling tilknyttet det underliggende vedtaket dersom søksmålsfristen oversittes? Eller må det innfortolkes en forutsetning om at det underliggende vedtaket må være gyldig for at grunnlaget (forelegget) skal kunne tvangsfullbyrdes?
I en relativt ny kjennelse fra Høyesteretts ankeutvalg av 28. juni 2013 (Rt-2013-1016, dissens 2-1), var spørsmålet hvorvidt det var rettslig adgang til å prøve om et rivingsvedtak var ugyldig, selv om søksmål over forelegget ikke ble reist innen fristen i plan- og bygningsloven § 32-6 annet ledd. Høyesterett måtte med andre ord ta stilling til hvorvidt oversittelse av søksmålsfrist tilknyttet et forelegg avskar senere søksmål som reelt sett var rettet mot gyldigheten av det forvaltningsvedtak som lå til grunn for forelegget.
Ordlyden i § 32-6 annet ledd er helt klar, forelegget ville ha virkning som rettskraftig dom dersom søksmål ikke ble reist innen fristen. Spørsmålet var derfor hvorvidt det skulle foretas en innskrenkende fortolkning av ordlyden, slik at domstolen skulle kunne overprøve rimeligheten av bygningsmyndighetenes forelegg.
Høyesterett fant ingen direkte holdepunkter i forarbeidene for at bestemmelsen skulle ha et mindre vidtrekkende innhold enn etter sin ordlyd.
Tidlig rettspraksis og juridisk teori, la derimot til grunn at domstolene skulle ha en utvidet adgang til å overprøve rimeligheten av bygningsmyndighetenes forelegg.
I Rt-2002-209 (en sak om rivingsforelegg) ble imidlertid denne praksisen fraveket. Etter en omfattende drøftelse, ble det der lagt til grunn at ordningen med domstolsprøving av rimeligheten av rivingsforelegg ikke skulle opprettholdes.
Høyesteretts flertall la i Rt-2013-1016 vesentlig vekt på dommen fra 2002, og kom til at det ikke forelå grunnlag for noen innskrenkende fortolkning av bestemmelsen. Eieren av bygningen fikk derfor ikke prøvet gyldigheten av det underliggende vedtaket om riving, med den konsekvens at rivingsvedtaket kunne tvangsfullbyrdes.
Som dommen viser, kan konsekvensene av at søksmål over forelegg inngis for sent, være at toppetasjen ryker. Når forelegg mottas, må derfor første bud være at søksmålsfristen på 30 dager i plan- og bygningsloven § 32-6 annet ledd overholdes.
Anne Kieding Presthus er fast advokat ved vårt kontor i Oslo og er tilknyttet firmaets virksomhetsgrupper for fast eiendom og entreprise samt prosedyregruppen. Anne har god prosedyreerfaring for både tingrett og lagmannsrett. Hun har også erfaring fra voldgiftsrett og undervisningserfaring fra UiB.