Utviklingen kan få en rekke positive konsekvenser hvis den fortsetter og gjennomføringsformene foredles. Motivet er bl.a. å få redusert det tradisjonelle konfliktnivået mellom byggherre og entreprenør. I denne utviklingen kan også alternativ tvisteløsning – mekling – være et positivt bidrag.
Tradisjonell gjennomføringsform
Tradisjonelt har samarbeidet mellom entreprenør og byggherre startet etter at prosjektet er klart definert og store deler av prosjekteringsunderlaget er ferdigstilt. Dette gjelder også i
totalentreprisene selv om utgangspunktet i disse er større valgfrihet for entreprenør så lenge funksjonskravene overholdes. I offentlige prosjekter har ”lavest pris” vært det viktigste tilde- lingskriteriet med stort fokus hos entreprenør for tilleggsvederlag til følge.
Risikoen for dagmulkt på opp til 10% av kontraktssum ved forsinkelser er også en faktor som forårsaker mye uenighet mellom partene, og som vil kunne foranledige krav på fristforlengelse.
Sluttoppgjørstvister har derfor vært en naturlig konsekvens.
Samspill/partnering
Den mest kjente alternative gjennomføringsform er samspill eller ”partnering”. Sammen med tidlig involvering av entreprenør i forprosjektet, samarbeid om utvikling av en målpris, gjennomføring i en totalentreprise med målsum og hhv. bonus ved lavere sluttkost og malus ved høyere, har partnering vært benyttet i en del prosjekter. Samspill i denne forstand har likevel ikke tatt helt av. En mulig årsak er at partene har vært for opphengt i den tradisjonelle gjennomføringsmåten med varsling av krav (arbeid og tid) og posisjonering, samt avvisning av slike krav, altså kulturelt betinget.
Nye gjennomføringsformer i anleggssektoren
De siste årene har flere av elementene fra partnering blitt benyttet i større kontrakter og da særlig av offentlige byggherrer i anleggssektoren.
Nye Veier AS ønsker tidlig involvering av entreprenør i sine prosjekter og aller helst i utarbeidelsen av forslag til reguleringsplan. Prosjektene gjennomføres i totalentreprise. Nye Veier har også benyttet seg av en gjennomføringsmodell som kalles BVP (Best Value Procurement) hvor man fastsetter en øvre grense for hva byggherren er villig til å betale. Entreprenørene konkurrerer deretter på kompetanse, evne til å forutse risiki som byggherren har oversett, evne til å finne tekniske gode løsninger etc. De formelle tilbud er kortfattede og evalueringen skjer først og fremst gjennom dialogmøter mellom byggherre og de enkelte tilbydere.
Statens vegvesen (SVV) har tatt i bruk totalentrepriser og kontrahering etter forutgående dialogfase med fokus på kompetanse og oppgaveforståelse. Et par kjente eksempler er Hålogaland Nord og Syd. Etter kontrahering har entreprenør vært sterkt involvert i detaljprosjektering og arbeidene utføres i totalentreprise. I tillegg har SVV tilrettelagt anskaffelsen slik at valgt entreprenør drifter veistrekningen i en periode på 12 – 15 år etter at arbeidene er ferdigstilt. Arbeidene overtas først når driftsfasen avsluttes. Entreprenørens fokus på kvalitet formodes dermed å bli større enn tradisjonelt.
Nye gjennomføringsformer på bygg
Det er ingen ting i veien for å benytte slike gjennomføringsformer innen bygg, og det er fra bygg vi først og fremst kjenner samspill/partnering. Et stort prosjekt hvor samspillelementer ble benyttet var St. Olavs Hospital i Trondheim, men det hører til sjeldenhetene. Nå ser det imidlertid ut til å løsne. Offentlige byggherrer innen bygg har også fått langt større fokus på alternative gjennomføringsformer. Difi gjennomfører nå et prosjekt hvor offentlige byggherrer oppfordres til å benytte BVP som metode. Det er igangsatt flere pilotprosjekter som sammen skal lede frem til en veiledning for hvordan BVP skal/ bør benyttes av offentlige byggherrer.
En annen modell kalles IPD (Integrated Project Delivery). Som for BVP kjennetegnes den- ne av tidlig involvering av entreprenør, konkurranse basert på kompetanse og kvalifikasjoner og gjennomføring i totalentreprise. Vederlagsformatet er derimot ulikt fra BVP.
Vederlagsformatet BVP og IPD
I BVP-kontrakter settes det en maksimumkost som omfatter kost og fortjeneste for entreprenør. I IPD-kontrakter avtales en Target Cost som kun omfatter faktiske kostnader. Entreprenørens fortjeneste avtales til et bestemt og fiksert beløp uavhengig av Target Cost (TC). Dersom sluttkost overstiger TC, skal overskridelsen først inndekkes av entreprenørens fortjeneste. Kostnader utover dette er byggherrens risiko. Dersom sluttkost blir lavere enn TC, fordeles denne mellom byggherre og entreprenør etter en avtalt fordelingsnøkkel. I IPD-kontrakter har man altså en variant av samspillkontraktens bruk av målsum, bonus og malus.
Hva med forsinkelse?
Risiko og konsekvens ved forsinkelser synes ikke å ha endret seg fra den tradisjonelle gjennomføringsform med unntak av IPD-kontrakter. I IPD-kontrakter benyttes ikke dagmulkt, men kostnadene ved forsinkelse tillegges totalkost. Entreprenør risikerer derved å miste sin fortjeneste. Noe liknende har man ikke i BVP-kontrakter eller andre kontraktsformer nevnt her.
Dagmulkt på 10% av kontraktsum innebærer en betydelig risikoeksponering for entreprenør ved større entrepriser. Hvis målet er å oppnå økt samspill, endring av holdninger og kultur, samt et genuint ønske om at byggherre og entreprenør i større grad skal ”sitte i samme båt”, bør man etter mitt syn vurdere alternativer til dagmulkt.
Risikoen for dagmulkt kan også virke konkurransehemmende. Det er begrenset hvor mange prosjekter med dagmulktklausul en aktsom entreprenør bør påta seg, og det er særlig relevant innen anleggssektoren hvor Nasjonal transportplan skal realiseres.
Bygge og anleggsnæringen moderniseres
De nye gjennomføringsformene stiller økte krav til entreprenørene, men innebærer også en anerkjennelse av entreprenørenes kompetanse. Det skjer en digitalisering av bransjen, hvor robotisering og BIM stiller stadig nye krav. Disse endringene tiltrekker seg også mennesker med en annen utdannelse og kunnskap enn tradisjonelt. Etter hvert stilles det også kvantitative krav til andel faglærte og lærlinger hos entreprenørene. Alt dette er positive utviklingstrekk, som er med på å underbygge den kvalitetsforankring næringen vil være avhengig av i tiden fremover.
Konflikthåndtering
For oss advokater blir det kanskje færre sluttoppgjørstvister i fremtiden, selv om uenighet nok fortsatt vil oppstå. Forhåpentligvis dreier vårt arbeid i større grad over på rådgivning i kontraktsinngåelsesfasen og utførelsesfasen. Det er også å håpe at bransjen omfavner bruken av mekling i større grad. Mekling er mindre formelt, partene tvinges ikke ned ”i skyttergraven”, den påfører partene lavere kostnader og den kan iverksettes relativt kort tid etter at uenighet har oppstått. Det siste er ikke minst viktig når kjennetegnet ved en uløst konflikt er som en verkende tann – den blir bare verre.
Artikkelen er også publisert i Byggeindustrien nr. 14 – 2017
Stein Fredrik Janzon arbeider bl.a. med entrepriserett innen bygg og anleggssektoren. Han bistår entreprenører, håndverkere, konsulenter og byggherrer. Arbeidet omfatter løpende rådgivning, prosedyre og undervisning.