Hvorvidt oppdragsgiver har en slik intervensjonsrett må avgjøres ut i fra partenes kontrakt. I utgangspunktet er det ikke anledning til intervensjon dersom det ikke foreligger hjemmel i kontrakten til dette. Avtaler skal og kan kreves utført etter sitt innhold, med mindre det foreligger avtale om annet. I NS kontraktene (8405/06/07/15/16/17) kommer det spesifikt til uttrykk i bestemmelsen om avbestilling av kontraktsarbeider at avtalte ytelser ikke kan utføres av andre enn entreprenøren inntil overtakelse har funnet sted. Som et unntak fra dette, finnes det i underentreprisekontraktene NS 8415/16/17 likelydende bestemmelser om intervensjon – som medfører at hovedentreprenøren på visse vilkår kan overta deler av kontraktsarbeidet.
Begrunnelsen for å ha slike intervensjonsbestemmelser er åpenbar – dersom underentreprenørens arbeid er forsinket eller stopper opp, kan dette få store økonomiske konsekvenser (bl.a. dagmulkt) for hovedentreprenøren i kontraktsforholdet med byggherren. Vilkårene for intervensjon er imidlertid strenge, siden intervensjon er et inngripende tiltak som kan få store konsekvenser for underentreprenørens produksjonsplanlegging og økonomi. Underentreprenøren plikter å bære betydelige merkostnader ved intervensjonen, inntil 50 % av underentreprenørens kontraktssum.
De likelydende intervensjonsbestemmelsene i NS 8415/16/17 (henholdsvis pkt 18.4, pkt 17.2 og pkt 21.5) lyder slik: «Blir hovedentreprenøren vesentlig hindret i sin fremdrift fordi underentreprenørens fremdrift avviker vesentlig i forhold til underentreprenørens fremdriftsplan, eller vil hovedentreprenøren bli vesentlig hindret fordi det er klart at underentreprenøren vil bli forsinket, har hovedentreprenøren rett til å intervenere i underentreprenørens arbeid.»
Det foreligger lite rettskildemateriale på hvordan denne bestemmelsen skal forstås. Ordlyden og hensyn bak bestemmelsen tilsier imidlertid at det skal svært mye til før hovedentreprenøren kan gå til det skritt å overta kontraktsarbeider for underentreprenøren, jf. «vesentlig» hindret i sin fremdrift og «vesentlig» avvik i forhold til underentreprenørens fremdriftsplan.
Et typisk eksempel vil være der underentreprenørens arbeid er en vesentlig eller avgjørende betingelse for at hovedentreprenøren skal få utført sitt arbeid – og at kritiske deler av kontraktsarbeidet således stopper opp.
Av ordlyden fremkommer at det kreves årsakssammenheng mellom hovedentreprenørens fremdriftshindring og underentreprenørens avvik fra fremdriftsplan. Kravet til årsakssammenheng innebærer at hovedentreprenøren ikke kan intervenere hvis den aktuelle fremdriftshindringen ikke er forårsaket av underentreprenøren.
Ordlyden i bestemmelsen er utformet slik at hovedentreprenøren kan intervenere når han «blir vesentlig hindret i sin fremdrift». Ordlyden sier således ingenting om at hindringen i fremdriften også må medføre et økonomisk tap eller fare for tap for hovedentreprenøren. Spørsmålet blir derfor om retten til å intervenere er i behold selv om underentreprenørens forsinkelse bare skulle gå ut over hovedentreprenørens «slakk» i produksjonsopplegget. Etter ordlyden er det tilstrekkelig at fremdriften er hindret – uavhengig av om dette får økonomiske følger for hovedentreprenøren. I denne sammenheng er det viktig å understreke at hovedentreprenøren også kan intervenere dersom det foreligger antesipert (forventet) forsinkelse, og således gripe inn ovenfor underentreprenøren også før han selv er hindret eller forsinket. Dette er en nyttig mulighet som få hovedentreprenører benytter seg av i tide.
Når det skal vurderes hvorvidt det foreligger grunnlag for intervensjon, fordrer det en nærmere analyse av hvilken betydning underentreprenørens avvik fra egen fremdriftsplan faktisk har for hovedentreprenørens fremdrift. Hovedentreprenøren bør derfor være svært nøye med å dokumentere alle forhold som man ser kan få betydning for egen fremdrift. Ut fra hensynene bak regelen må det være klart at flere små avvik fra underentreprenørens fremdrift, samlet kan gi grunnlag for at «vesentlighetskravet» innfris. Imidlertid må hovedentreprenøren være nøye med å overholde formalitetskravene; han må først gi underentreprenøren et skriftlig varsel med rimelig frist til å rette forholdet.
Etter NS 8405/06/07 finnes ikke tilsvarende intervensjonsbestemmelser, selv om man lett kan se for seg at byggherren kan ha et behov for å intervenere overfor hovedentreprenør. Hvis kontrakten ikke gir hjemmel for dette, kan byggherre ikke intervenere. Standarden begrenser således byggherrens muligheter til heving av kontrakten, krav om dagmulkt ved overskridelse av sluttfristen etc. Dersom byggherren i tillegg ønsker en intervensjonsadgang, kan dette avtales særskilt.
Kjersti Holum Karlstrøm er partner og advokat ved SANDS’ kontor i Tromsø. Karlstrøm har omfattende og bred erfaring som advokat, dommer, og stipendiat/amanuensis ved Det Juridiske Fakultet ved Universitetet i Tromsø. Karlstrøm har gjennom sitt arbeid som dommer og advokat bred erfaring med tvisteløsning og prosess innenfor privat og offentlig rett fra særdomstol, tingrett og lagmannsrett. Karlstrøm har hovedsakelig oppdrag innen det forretningsjuridiske området med hovedvekt på kontraktsrett og entreprise, samt en betydelig andel prosedyre for domstolen. Ved Det Juridiske Fakultet ved Universitetet i Tromsø har Karlstrøm undervist, sensurert og forelest innenfor en rekke fagfelt og på alle avdelinger av jusstudiet ved fakultetet. Særlig innen rettsområdene kontraktsrett, EU/ EØS rett, tingsrett og juridisk metode. Karlstrøm er fast bostyrer ved Nord-Troms tingrett, og varadommer i Utmarksdomstolen for Finnmark.