Forfatter: Advokat Anne-Lovise C. Nybakk. Medforfatter: Partner | advokat Alf Johan Knag
Valutakursendringer er i utgangspunktet entreprenørenes risiko
Entreprenørens rett til å kreve vederlagsjustering er regulert i NS 8405/NS 8415 pkt. 25.2, NS 8406/NS 8416 pkt. 22.1 og NS 8407/NS 8417 pkt. 34.1.2. Bestemmelsene fastslår at entreprenøren kan kreve vederlagsjustering som følge av endringer i kontraktsarbeidet, sviktende medvirkning fra byggherren eller som følge av materialisering av såkalt «byggherrerisiko». Det er klart at endringer i valutakurser verken medfører endringer i kontraktsarbeidet eller anses sviktende medvirkning fra byggherren. Valutakursendringer er heller ikke definert som «byggherrerisiko» i standardkontraktene. Det klare rettslige utgangspunktet er derfor at endringer i valutakurser er entreprenørens risiko, med mindre det i den enkelte kontrakten er avtalt en særskilt rett til justering av vederlaget i forhold til valutakurser. Hovedregelen er derfor at entreprenøren plikter å levere sin ytelse til avtalt pris, selv om valutakursene endrer seg etter kontraktsinngåelsen.
Det ovennevnte utgangspunktet har også sammenheng med de alminnelige kontraktsrettslige prinsippene om at avtaler skal holdes og at hver av partene bærer risikoen for egne forutsetninger ved avtaleinngåelsen. Ettersom det normalt er entreprenøren som velger hvem han vil kjøpe varer og materiell fra, herunder om han ønsker å anskaffe varene/materiellet fra det norske eller utenlandske markedet, er gjeldende valutakurser i utgangspunktet en forutsetning som entreprenøren må ta risikoen for. Dersom entreprenøren ikke ønsker å ta risikoen for eventuelle valutakursendringer må han ta forbehold om dette ved inngivelsen av sitt tilbud, eller kreve inntatt en såkalt «valutaklausul» i kontrakten (dvs. en klausul som regulerer hvordan entreprenørens vederlag skal justeres dersom kursene endrer seg etter tilbudsinngivelsen). Er det ikke tatt et slikt forbehold, eller inntatt en slik valutaklausul, bærer entreprenøren som hovedregel risikoen for eventuelle endringer i valutakursen. Dette gjelder både når valutakursene endrer seg i positiv og i negativ retning.
Snever adgang til å kreve justering av avtalte priser etter avtaleloven § 36
Det gjelder imidlertid noen snevre unntak fra dette utgangspunktet. Ett av disse unntakene er avtaleloven § 36. Etter avtaleloven § 36 kan en part kreve at en avtale settes helt eller delvis til side dersom det «ville virke urimelig» eller «være i strid med god forretningsskikk» å gjøre avtalen gjeldende etter sitt innhold. I vurderingen av om det vil være «urimelig» eller «i strid med god forretningsskikk» å gjøre avtalen gjeldende etter sitt innhold, skal man ifølge bestemmelsens andre ledd legge vekt på blant annet «senere inntrådte forhold». Den uventede og ekstraordinære situasjonen som koronapandemien er for mange aktører, kan være en slik ekstraordinær situasjon som kan gi grunnlag for å kreve endring i avtalte priser etter avtaleloven § 36.
Det er imidlertid ikke kurant å kreve en avtalt pris endret med bakgrunn i avtaleloven § 36. I lovens forarbeider og rettspraksis er det lagt til grunn at det det først og fremst er kvalifisert urimelige avtaler som kan kreves endret med hjemmel i avtaleloven § 36 (se Ot.prp. nr. 5 (1982-1983) s. 30). Terskelen for å kreve endring er med andre ord svært høy. Når det gjelder muligheten for å kreve justering av avtalt vederlag som følge av kostnads,- pris- og markedsutvikling, har man i lovens forarbeider uttalt at dette rent unntaksvis kan være aktuelt dersom det inntrer en uforutsett endring av ekstraordinær og massiv art (se Ot.prp. nr. 5 (1982-1983) s. 35. Selv om kriteriene uforutsett, ekstraordinær og massiv ikke er formelle absolutte minstevilkår for å anvende avtaleloven § 36, viser forarbeidsuttalelsen at det skal svært mye til for å kunne kreve prisen justert dersom noen av disse kriteriene ikke er oppfylt. Likevel slik at det overordnede vurderingstemaet er om det ville virke «urimelig» å opprettholde avtalen med avtalte priser.
Hvorvidt en entreprenør kan kreve justering av en avtalt pris med hjemmel i avtaleloven § 36 på grunn av de valutakursendringene som koronapandemien har medført, vil med andre ord hovedsakelig bero på en samlet vurdering av omfanget av valutakursendringen, hvor uvanlig valutakursendringen er og i hvilken grad man på avtaleinngåelsestidspunktet burde forventet valutakursendringer. At nåværende valutakursendringer skyldes den ekstraordinære situasjonen med koronapandemien, er med andre ord ikke tilstrekkelig for å kreve justering av avtalte priser. Man må også vurdere om valutakursendringen er større enn entreprenøren burde forventet. Dersom entreprenøren har forutsatt at han skal anskaffe varer og materiell etter en valuta som normalt svinger mye, må han sannsynligvis tåle større endringer i valutakursen enn andre entreprenører som har forutsatt at man skal anskaffe varer og materiell etter en mer stabil valuta. Dette gjelder selv om den nåværende valutakursendringen skyldes den ekstraordinære situasjonen med koronapandemien. Tilsvarende vil en entreprenør som har inngått kontrakter etter at koronapandemien brøt ut, sannsynligvis måtte tåle større valutaendringer enn entreprenører som inngikk kontrakten før koronapandemien. Dette fordi man etter koronautbruddet hadde større forutsetninger for å forutse at det ville kunne bli valutakursendringer.
Snever adgang til å kreve justering av avtalte priser etter læren om bristende forutsetninger
En annen mulig hjemmel for å kreve justeringer av avtalte priser er den ulovfestede læren om bristende forutsetninger. I likhet med avtaleloven § 36 er læren om bristende forutsetninger en snever unntaksregel som kun kommer til anvendelse der det foreligger særegne omstendigheter.
For at læren om bristende forutsetninger skal komme til anvendelse må to minstevilkår være oppfylt. Det første vilkåret er at den forutsetningen som påberopes (valutakursen) har vært motiverende for løftegiveren. At forutsetningen må ha vært motiverende vil si at avtalen ikke ville blitt inngått, eller inngått på andre vilkår, dersom forutsetningssvikten hadde vært til stede ved avtaleinngåelsen.
Det andre minstevilkåret er at den forutsetningen som påberopes må ha vært synbar for den andre parten (byggherren). Dette innebærer at man må bevise at byggherren forstod eller burde ha forstått at entreprenøren bygde på en bestemt forutsetning om valutakursen, og at denne forutsetningen var motiverende for ham. For mange entreprenører vil dette vilkåret ikke være oppfylt, da man i tilbudsinngivelsen som regel ikke har angitt verken at varen/materiellet skal anskaffes i utenlandsk valuta eller hvilken valutakurs man har lagt til grunn for kalkuleringen av tilbudet. Allerede av den grunn vil det sjelden bli aktuelt å kreve justering av avtalte priser etter læren om bristende forutsetninger.
Selv om man eventuelt skulle påvise at de to minstevilkårene er oppfylt, medfører det imidlertid ikke nødvendigvis at entreprenøren kan kreve justering av avtalte priser etter læren om bristende forutsetninger. Hovedregelen er fremdeles at hver at partene bærer risikoen for egne forutsetninger, selv om disse senere skulle vise seg ikke å slå til. For at forutsetningssvikten skal kunne gi grunnlag for et krav om justering av avtalte enhetspriser, må det i tillegg foretas en helhetsvurdering av om det er rimelig å legge vekt på forutsetningssvikten. Et sentralt moment i denne helhetsvurderingen, vil være en vurdering av hvem av partene som er nærmest til å bære risikoen for forutsetningssvikten. Ettersom entreprenøren normalt bærer risikoen for valutakursendringer, starter entreprenøren i motbakke i denne vurderingen. De momentene som eventuelt kan bidra til å vippe risikoen over på byggherren, er i stor grad de samme vurderingsmomentene som gjør seg gjeldende etter avtaleloven § 36. Det vil si at man også her må foreta en samlet vurdering omfanget av valutakursendringen, hvor uvanlig valutakursendringen er og i hvilken grad man på avtaleinngåelsestidspunktet burde forventet valutakursendringer.
Nye kontrakter som inngås i denne perioden bør inneholde en valutaklausul
Som det fremgår av det ovennevnte vil entreprenørens muligheter til å kreve justering av avtalte priser på bakgrunn av de valutakursendringene som koronapandemien medfører, være snevre. Ettersom det er usikkert hvor lenge pandemien vil pågå og hvordan den utvikler seg i perioden fremover, bør alle entreprenører som inngår nye kontrakter i denne perioden vurdere å innta en valutaklausul i sine kontrakter. Ved utformingen av slike valutaklausuler er det blant annet viktig å ta stilling innslagspunktet/ terskelen for når det skal kunne kreves prisjustering, om begge parter skal kunne kreve prisjustering eller om retten til justering skal være forbeholdt entreprenøren, samt hvor ofte partene kan krave prisjustering og om kravet på prisjustering skal prekluderes dersom det ikke påberopes innen en viss frist.
Anne-Lovise Christensen Nybakk er advokat ved SANDS sitt kontor i Bergen og er tilknyttet firmaets avdeling for entrepriserett.