Min oppfatning er at ombudsmannens konklusjon ikke er korrekt.
Den praktiske konsekvensen av ombudsmannens standpunkt ville jo vært nærmest forbud mot all utbygging i strandsonen fra det tidspunkt ny plan- og bygningslov trådte i kraft i juli 2010. For svært få kommuneplaner og reguleringsplaner hadde definerte byggegrenser. Dette var ikke et begrep det var vanlig å innarbeide i planer før den nye loven trådte i kraft. I eldre planer utgjorde formålsgrensen også byggegrensen. Så sivilombudsmannens standpunkt forutsetter jo at kommunene allerede fra første dag da ny lov trådte i kraft måtte ha revidert sin kommuneplaner og eventuelle eldre reguleringsplaner, for i det hele tatt å kunne bygge ut noe som helst i strandsonen. Det ville imidlertid kommunene i praksis aldri kunne gjennomføre.
Jeg tror neppe at Stortinget – uten særskilt drøfting og et avklart hjemmelsgrunnlag – ville innført en så vidt gripende endring overfor borgerne – og uten å gi kommunene mulighet til omstilling. Om det var meningen at man over natten skulle fjerne den utbyggingsrett som eldre kommuneplaner og reguleringsplaner gav, må man kunne regne med at Stortinget ville gitt både innbyggerne og kommunene tid til omstilling. Ombudsmannens uttalelse mangler en drøftelse av praktisk konsekvens. Den mangler også en drøftelse av i hvilken grad kravene til klarhet i hjemmelsgrunnlag i lovvedtak øker når konsekvensene for innbyggere og kommuner er så inngripende.
Ombudsmannens tar etter mitt syn også feil når det konkluderes med at overgangsbestemmelsen i plbl. § 34-2,4. ledd ikke kan anses å ha forrang som spesialregulering (lex specialis) i forhold til den generelle bestemmelsen om byggegrenser i § 1-8. Overgangsbestemmelser er etter sin natur å anse som spesialregler som skal avstemme gammelt og nytt. Så når det i plbl. § 34-2, 4. ledd heter at gamle planer fortsatt skal gjelde – så er det grunn til å ta dette på ordet også i forhold til den nye bestemmelsen om byggegrenser i § 1-8.
Uttalelsen blir neppe stående som Sivilombudsmannens stolteste øyeblikk.
Regjeringen har nå fremmet et lovforslag som klargjør rettstilstanden en gang for alle. Det er foreslått et tillegg til plbl. § 34-2, 4. ledd som da blir å lyde (ny del uthevet):
«Gjeldende fylkesplan, kommuneplan herunder arealdel av kommunekommuneplan, reguleringsplan og bebyggelsesplan gjelder inntil de blir endret, opphevet, erstattet eller satt til side av ny plan etter denne lov. Dette gjelder også planer i 100-metersbeltet langs sjøen selv om de ikke har byggegrense, jfr. § 1-8 tredje ledd.»
Så for kommuner eller utbyggere som har interesser i områder disponert til utbygging i vedtatte arealplaner, men der byggegrense ikke er fastsatt i kommuneplan eller reguleringsplan, så trenger en neppe fortvile. Stortinget vil nok rydde opp i uklarheten ombudsmannen har skapt. Så man kan gjøre klokt i å avvente Stortingets vedtak i denne saken, før en fremmer søknad om utbygging i samsvar eldre planer uten fastsatt byggegrense.
Lars S. Alsaker har gjennom lengre tid, både som advokat og som ansatt i statsforvaltningen, spesialisert seg innen forvaltningsrett. Plan- og bygningsrett utgjør en betydelig andel av de saker han har ansvar for i Steenstrup Stordrange. Han har også undervist innen temaene alminnelig forvaltningsrett, offentlighetslov, plan- og bygningsrett og offentlige anskaffelser. I tillegg har han publisert en rekke artikler om disse temaene.