Spennende rettsutvikling innenfor entrepriserett

29 Jan 2020

De siste årene har det blitt avsagt flere høyesterettsavgjørelser innenfor sentrale entrepriserettslige temaer – og denne utviklingen ser ut til å fortsette også inn i 2020. Allerede ved utgangen av januar 2020 kan det konstateres at man mest sannsynlig kan forvente seg minst ytterligere tre nye høyesterettsdommer om viktige entrepriserettslige spørsmål før vi skriver 2021.

For oss som arbeider med entrepriserett er dette en spennende utvikling. Dette fordi entrepriseretten tradisjonelt har vært et rettsområde hvor man har hatt begrenset med høyesterettspraksis. Til dels skyldes dette at tidligere utgaver av standardkontraktene i stor grad har bestemt at tvister skulle avgjøres med voldgift, hvilket har medført at mange tolkningsspørsmål aldri ble behandlet av de ordinære domstolene. Dessuten har mange entreprisetvister omhandlet så konkrete tvistepunkter at de rettslige problemstillingene ikke har blitt ansett for å ha «betydning utenfor den foreliggende sak» og at det heller ikke «av andre grunner er særlig viktig å få saken avgjort i Høyesterett». Eventuelle anker som er fremmet til Høyesterett har derfor i mange tilfeller blitt avvist med hjemmel i tvisteloven § 30-4.

For en tid tilbake snudde denne tendensen. I løpet av de siste to-tre årene har vi fått flere høyesterettsdommer som gir viktige tolkningsbidrag til sentrale entrepriserettslige spørsmål. Blant disse kan det nevnes at det i 2018 ble avsagt to høyesterettsavgjørelser om forbrukerentrepriser, hvor det ble konstatert at fristen i bustadoppføringslova § 48 tredje ledd ikke gjelder for en forbrukers adgang til å fremme krav om dagmulkt (se HR-2018-383-A), og at en forbruker i visse tilfeller kan kreve prisavslag også for mangler som ikke påvirker boligens markedsverdi (se HR-2018-392-A). Senere samme år ble det også avsagt en høyesterettsavgjørelse hvor spørsmålet var om en entreprenør kunne rette direktekrav mot en underrådgiver for prosjekteringsfeil, i et tilfelle hvor hovedrådgiveren var slått konkurs (se HR-2018-2256-A). Etter en konkret vurdering ble dette spørsmålet besvart benektende. Avgjørelsen inneholder viktige uttalelser om den ulovfestede adgangen til å fremme direktekrav mot aktører som man selv ikke har et direkte kontraktsforhold til, og betydningen av partenes valg av standardkontrakt i denne forbindelse.

Videre fikk vi i 2019 ytterligere to nye høyesterettsavgjørelser. Den ene av disse omhandler tolkning av entreprisekontrakter inngått etter offentlig anbudskonkurranse (se HR-2019-830-A). Dommen inneholder viktige uttalelser om grensedragningen for når en kontraktsbeskrivelse skal anses som uklar, og hvem av partene som skal bære risikoen for denne uklarheten. Mens den andre dommen omhandlet kravene til årsakssammenheng og dokumentasjon i situasjoner hvor entreprenøren fremmer krav om tilleggsvederlag for forsering og plunder og heft (se HR-2019-1225-A). Sistnevnte er et spørsmål som man tidligere ikke har hatt noen høyesterettspraksis omkring, og Høyesteretts konklusjoner i dommen innebærer en presisering av årsakskravene og dokumentasjonskravene, sammenlignet med det som ble lagt til grunn i tidligere rettspraksis fra lagmannsrettene.

Som nevnt er det forventet at utviklingen med stadig flere avklarende høyesterettsavgjørelser vil fortsette også inn i 2020. Per i dag er det kjent at Høyesteretts ankeutvalg har henvist tre saker til behandling. Sakene omhandler spørsmål om hvor konkret byggherren må være i sine innsigelser til sluttoppgjøret for ikke å tape sine innsigelser ved preklusjon (anke over Gulating lagmannsretts dom LG-2018-159123), spørsmål om hovedentreprenørens ansvar for skade voldt av underentreprenører på gjenstander som ikke omfattes av kontraktsgjenstanden (anke over Hålogaland lagmannsretts dom LH-2019-6049), samt spørsmål om reklamasjonsfristens lengde og når den prosjekterende eller entreprenøren vil måtte anses for å ha tapt sin adgang til å påberope seg for sen reklamasjon som følge av passivitet og/eller realitetsdrøftelser om reklamasjonskravets rettmessighet (anke over Eidsivating lagmannsretts dom LE-2018-187163). Samtlige dommer vil kunne bidra til viktige avklaringer av tidligere uavklarte rettsspørsmål.

Vi i SANDS følger rettsutviklingen og de kommende høyesterettsavgjørelsene med stor interesse.

Om forfatteren

Anne-Lovise Christensen Nybakk
Anne-Lovise Christensen Nybakk Anne-Lovise Christensen Nybakk er advokatfullmektig ved SANDS sitt kontor i Bergen og er tilknyttet firmaets avdeling for entrepriserett.

Leave a Comment

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.