I nesten alle sluttoppgjør kreves betaling for endringer. Nesten like ofte har endringene medført økte omkostninger for entreprenøren til rigg. Vederlag for riggøkningen er vanskelig og skaper ofte konflikter.
Jeg skal i denne artikkel se nærmere på vilkårene for å kreve ekstra betaling i slike tilfelle, hva en kan kreve å få dekket og hvilke varslingsregler som gjelder.
Når tillegg kan kreves
I NS 8405 pkt 25 gis bestemmelse om vederlagsjustering. I pkt 25.2 bestemmes at entreprenøren har krav på ”… vederlagsjustering som forårsakes av endring, …. forsinkelser eller svikt i byggherrens leveranser ….” I dette ligger også krav på å få dekket merkostnader til rigg mv, eller det vi til daglig noe misvisende kaller for regulering av rigg og drift.
Dette innebærer at entreprenøren alltid har krav på å få dekket merkostnader ved riggen som skyldes forhold byggherren har risikoen for. Det forutsettes imidlertid at merkostnaden er en nødvendig konsekvens av det forhold byggherren har risikoen for. Som regel er dette ganske klart. Noen ganger kan imidlertid merkostnaden hevdes å være unødvendig, for eksempel at brakkerigg kunne vært nedrigget tidligere. Nødvendigheten knytter seg både til tidspunkt, omfang og kvalitet på leveransen. Det kan f. eks. stilles spørsmål om hvor strenge og omfattende sikringskrav som var nødvendig i den forlengede byggeperioden. Dersom det kan konstateres at det har påløpt merkostnader og at dette var en nødvendig konsekvens, har også entreprenøren krav på justering.
Riggytelse kan være en selvstendig leveranse fra entreprenøren, løsrevet fra hans øvrige eventuelle kontraktsforpliktelser. Dersom en entreprenør leverer stillas til bruk for alle andre entreprenører på bygget, og bygget blir forsinket, innebærer dette at leveringstiden av stillaset blir forlenget. Dette er imidlertid ikke en regulering av rigg og drift, men en endring av selve kontraktsforpliktelsen ”stillaslevering”.
Konsekvensen av forlengelse av selvstendig rigglevering og økt rigg og drift på grunn av forlenget byggetid, blir likevel ikke så ulike. I begge tilfeller gis rett til økt vederlag, og i begge tilfeller påligger det varslingsplikt.
Hvordan beregne tillegget
Vederlagsjusteringen skal skje etter bestemmelsen i pkt. 25.7 der det foreligger enhetspriser, og pkt. 25.8 der slike enhetspriser ikke er anvendelige.
Ytelsene i riggkapittelet er som oftest gitt som rundsumposter (RS- poster). Det oppgis hva det koster å drive en brakkerigg i den forutsatte periode, som en RS-post, uten å knytte dette opp mot antall enheter el. l. Det er derfor sjelden at pkt. 25.7 får anvendelse. De beløp entreprenøren har oppgitt i kapittelet vil likevel være av interesse uansett hvilket oppgjørsprinsipp som anvendes. Det sier noe om hvilke kostnader entreprenøren selv mener han har ved denne del av ytelsen. Bestemmelsen i pkt 25.7.2 om justerte enhetspriser, er mindre aktuell ved regulering av løpende rigg på grunn av forlengelse av kontraktsperioden. l.
I denne sammenheng nevnes også at der entreprenøren har benyttet riggposten som en saneringspost i håp om å få kontrakten, vil dette også kunne ramme han negativt når prisen på justert rigg skal beregnes. Har han valgt å prise riggkapittelet lavt av taktiske grunner, vil dette også få konsekvens når forlenget riggytelse skal kostnadsberegnes.
Ikke sjeldent har partene inngått særskilt avtale om hvordan reguleringen av rigg skal beregnes. Statsbygg og Statens Vegvesen krever slike bestemmelser inntatt i sine kontrakter, og også andre benytter disse i stor grad. Ofte avtales også at regulering ikke skal skje dersom omfanget av endringsarbeidene ikke overstiger for eksempel 10 % av kontraktssummen. Dette kan være fornuftige bestemmelser å ha med for å begrense tvistenivået i sluttoppgjøret.
Dersom det verken foreligger anvendelige enhetspriser eller særskilt avtale, skal vederlaget fastsettes etter prinsippet i pkt. 25.8. Bestemmelsen fastslår at justeringen da skal skje etter prinsippet i pkt 31, dvs som regningsarbeid.
De ytelser som kan kreves dekket er ”kapitalytelser, rigging, drift og nedrigging”. Disse begrep er nærmere beskrevet i NS 3420. Det fører for langt å gå gjennom disse postene her. Et sentralt problem er dokumentasjonskravet. Entreprenøren må kunne dokumentere sine merkostnader. Kan han imidlertid det, og det blir godtgjort at dette var nødvendige kostnader, vil han regelmessig også få medhold i sitt krav.
Varslingsplikten
Som ellers i standardverdenen kreves det at entreprenøren varsler. I pkt 25.3, 2. ledd er det fastslått et særskilt varslingskrav for økte riggkostnader. Det holder altså ikke bare å varsle om tillegg for selve endringsarbeidet eller kreve fristforlengelse på grunn av byggherrens forsinkelse. Det må også varsles om krav på økte riggkostnader, kapitalkostnader mv. Det samme gjelder for øvrig om en vil kreve tillegg for plunder og heft. Unnlater entreprenøren å varsle, taper han retten på vederlag.
Kravet til skiftlighet og uten ugrunnet opphold, bør være alminnelig kjent. Mindre kjent er det at i pkt 25.3, 4 ledd også bestemmes at ”.. entreprenøren skal holde byggherren løpende orientert om utviklingen av kravene ….”. Han taper likevel ikke sitt krav om han ikke overholder denne plikt, dersom han har gitt alminnelig varsel straks han ble klar over forholdet. Manglende løpende orientering kan imidlertid gå utover størrelse på det krav han blir berettiget til.
I tillegg til disse to generelle varslingsregler, skal entreprenøren etter pkt 25.4 sende et spesifisert krav når han har grunnlag for å beregne dette. Gjør han ikke det, får han bare den del av kravet som byggherren ”…måtte forstå at forholdet ville medføre.” Og det er min erfaring at byggherren aldri måtte forstå samme størrelse som det entreprenøren krever. For regulering av rigg er det vanskelig å sette beløpet helt eksakt før arbeidet er avsluttet. Entreprenøren bør i slike tilfeller periodevis sende a konto avregninger for riggkostnad i perioden.
