«Svart arbeid er moralsk – skatt er tyveri», hevdes det med bred penn på en nettside som etter eget utsagn informerer om «selvforsvar mot statlig, organisert kriminalitet». En ny undersøkelse av privatpersoners kjøp av svart arbeid, gjennomført for Skattedirektoratet og Samarbeid mot svart økonomi, viser at 23 % av de spurte hadde kjøpt svart arbeid de to siste årene. Til sammenligning var andelen i 2006 på 13 %. Mens holdningen i befolkningen ser ut til å gå i retning av økt aksept for svart arbeid, øker imidlertid også risikoen dersom dette avdekkes.
Høyesterett har i dom av 7. april 2010 skjerpet straffen for en privatperson som kjøpte svart arbeid, fra 60 dager betinget fengsel til 21 dager ubetinget fengsel. Saken gjaldt kun straffutmålingen.
Høyesterett innleder i sin begrunnelse prinsipielt med å fastslå at selv om domfelte kun medvirket til lovbruddene kan dette ikke tillegges «synderlig vekt». Det vises videre til at svart arbeid er et betydelig samfunnsproblem som det er viktig å reagere mot. Av generell betydning sier Høyesterett at en effektiv bekjempelse forutsetter at også en privatperson som inngår en avtale om svart arbeid med næringsdrivende, «som utgangspunkt risikerer en ubetinget reaksjon». Dette er tankevekkende, med hensyn til at nærmere én av fire nordmenn de seneste to årene er i denne kategorien.
Ved utmåling av straffen viser Høyesterett ikke overraskende til at størrelsen på det unndratte beløpet er sentralt, men mener det er behov for en bredere vurdering enn ved spørsmål om trygdebedrageri, hvor folketrygdens grunnbeløp (72 881 kr per 1.5.2009) etter praksis skal være veiledende for om førstegangsovertredere skal ilegges samfunnsstraff eller ubetinget fengsel. Dette er i og for seg en nøytral uttalelse, men må muligens tolkes som at det gjelder en strengere norm for brudd på merverdiavgiftsloven og ligningsloven. Særlig i lys av at det samlede unndratte beløpet slik det fremsto for Høyesterett på 92 785 kr ble ansett for å være «et betydelig beløp», og etter sammenhengen må oppfattes som skjerpende.
Det er også vektlagt i skjerpende retning at domfelte bevisst ga uriktige opplysninger til avgiftsmyndighetene. Dette sammen med beløpets størrelse mener Høyesterett taler for at det i dette tilfellet som utgangspunkt bør reageres med ubetinget fengselsstraff. Herunder pekes det på at sterke allmennpreventive hensyn gjør seg gjeldende. Ser vi på statistikken innledningsvis har Høyesterett opplagt sitt på det tørre i forhold til sistnevnte.
Høyesterett vurderer i dommen også om det til tross for utgangspunktet om ubetinget fengsel bør ilegges samfunnsstraff eller betinget dom. Det ble for retten fremlagt legeerklæring på at familien – med barn på 13 og 15 år, og mor 85 % ufør – var avhengig av at faren var hjemme. Høyesterett viste til tidligere praksis og mente at det likevel må kreves sterkere grunner for å unngå ubetinget fengsel.
