Nytt fra Høyesterett: Ingen krav til begrunnelse for innsigelser til entreprenørens sluttoppstilling

04 Feb 2020

I juridisk teori og lagmannsrettspraksis har det over lengre tid vært antatt at byggherrens innsigelser til sluttoppgjøret kan gå tapt dersom byggherrens innsigelser ikke begrunnes. En fersk avgjørelse fra Høyesterett slår fast at det ikke kan oppstilles et slikt krav om begrunnelse.

Forfatter: Advokatfullmektig Marte Juliet Løkkebø Barlund. Medforfattere: advokatfullmektig Anne-Lovise Christensen Nybakk og advokat / partner Alf Johan Knag.

Høyesterett avsa 31. januar 2020 dom i sak mellom Skanska Norge AS («Skanska») og HGT AS («HGT»). Skanska hadde vært hovedentreprenør og HGT underentreprenør i forbindelse med arbeider på Bybanen i Bergen. For Høyesterett var spørsmålet om hovedentreprenørens innsigelser til underentreprenørens sluttoppgjør var falt bort (prekludert) som følge av at innsigelsene ikke var tilstrekkelig konkretisert og begrunnet.

Innsigelsene fra hovedentreprenøren gjaldt oppgjør for arbeider som skulle gjøres opp etter regulerbare mengder. Ved behandlingen av underentreprenørens krav hadde hovedentreprenøren utarbeidet en talloppstilling, hvor underentreprenørens krav var delt i tre kategorier: «Andel godkjent», «Andel avvist» og «Andel ikke ferdigbehandlet». Oppstillingen inneholdt også en egen kolonne for «Kommentar», hvor enkelte, men ikke alle postene var kommentert. Det partene særlig var uenige om var hvorvidt denne talloppstillingen oppfylte standardens krav til «innsigelse», se NS 8415 pkt. 33.2. Fra underentreprenørens side ble det, i samsvar med det som tidligere har vært lagt til grunn i rettspraksis og juridisk teori, anført at talloppstillingen ikke oppfylte standardens krav til innsigelse fordi innsigelsene ikke var tilstrekkelig begrunnet.

Høyesteretts ferske avgjørelse fastslår at det ikke gjelder et slikt krav om at innsigelser må være begrunnet. Den konkrete saken gjaldt sluttoppgjør i en underentreprisekontrakt etter NS 8415. Tilsvarende regulering er imidlertid inntatt i de øvrige standardkontraktene. Avgjørelsen får følgelig også stor betydning for de øvrige standardkontraktene.

I begrunnelsen tar Høyesterett utgangspunkt i en naturlig språklig forståelse av uttrykket «innsigelser», hvor vurderingen baseres på tolkningsprinsippene som gjelder for standardkontrakter. For slike kontrakter må det foreligge sterke grunner for å fravike det tolkningsalternativet som følger av en naturlig forståelse av ordlyden, jf. Rt. 2010 s. 1345 avsnitt 59.

Høyesterett uttaler at en naturlig forståelse av begrepet «innsigelse» er at hovedentreprenøren må «bestride» underentreprenørens sluttoppstilling innen standardens frist på to måneder. Dette innebærer ifølge Høyesterett at hovedentreprenøren «utvetydig [må] ta stilling til sluttoppstillingen» og at en «ren beklagelse eller mishagsytring ikke [er] tilstrekkelig». Det avgjørende er ifølge Høyesterett at underentreprenøren gjennom hovedentreprenørens innsigelser får avklart «hvilke krav partene er uenige om» og «hvilke beløp hovedentreprenøren ikke vil betale». Videre må dette fremkomme på en slik måte at en «en normalt forstandig entreprenør kan forstå hvilke betalingskrav som ikke godtas». Utover dette kan det etter Høyesteretts oppfatning ikke oppstilles et krav om at innsigelsene begrunnes.

Som begrunnelse for Høyesteretts konklusjon blir det vist til at det er oppstilt et krav om begrunnelse i en rekke andre regler i standardkontrakten. Fra dette trekker Høyesterett den slutning at når et slikt krav ikke fremgår av NS 8415 pkt. 33.2, må dette anses som et bevisst valg. Videre vises det til at det ikke stilles krav om at underentreprenøren begrunner sine krav i sluttoppstilingen, se NS 8415 pkt. 33.2 første ledd. Hensynet til balanse mellom partenes forpliktelser i sluttoppgjøret tilsier da at det ikke kan stilles større krav til hovedentreprenøren enn til underentreprenøren. Høyesterett viser også til at NS 8415 pkt. 33.2 har preklusive virkninger. Som følge av at hovedentreprenøren står i fare for å tape sine innvendinger mot kravet, må det ifølge Høyesterett vises stor forsiktighet med å innfortolke et begrunnelseskrav som ikke har tydelig støtte i ordlyden eller i standardkontraktens system.

I lys av den nye Høyesterettsdommen kan det ikke oppstilles et krav om at innsigelser må begrunnes. Det er tilstrekkelig for å avbryte fristen at entreprenøren gjennom innsigelsene blir kjent med hvilke deler av kravet som bestrides. Høyesterettsavgjørelsen representerer sannsynligvis en oppmykning av kravet til innsigelser, og vil dermed kunne gjøre det enklere for byggherrer og hovedentreprenører å fremsette formriktige innsigelser mot (under)entreprenørens sluttoppstilling. Dommen representerer derfor en viktig avklaring på et praktisk viktig spørsmål innen entrepriseretten.

Et spørsmål som Høyesterett ikke eksplisitt tar stilling til i dommen, er om det er de samme kvalitative kravene som gjelder for det tilfellet at byggherren eller hovedentreprenøren vil fremme selvstendige motkrav mot (under)entreprenøren i sluttoppgjøret, eksempelvis dagmulktskrav eller erstatningskrav. Slike motkrav må på samme måte som byggherrens innsigelser «fremsettes» eller «gjentas» innen to måneder fra mottak av sluttoppgjøret, se NS 8415 pkt. 33.2 for å være i behold. Spørsmålet er om dette innebærer at motkravene også må begrunnes, eller om det er tilstrekkelig at motkravene blir mer eller mindre summarisk angitt og beløpsmessig konkretisert. Spørsmålet er ikke avklart, men etter vårt syn er mange av Høyesteretts argumenter i ovennevnte dom overførbare til motkrav. Det er mye som tilsier at det ikke kan stilles større krav om begrunnelse for byggherrens motkrav, enn for entreprenørens krav i sluttoppgjøret.

Om forfatteren

Marte Løkkebø Barlund
Marte Løkkebø Barlund Marte Juliet Løkkebø Barlund er advokatfullmektig ved SANDS sitt kontor i Bergen og er tilknyttet firmaets avdeling for entrepriserett. Marte fullførte sin mastergrad i rettsvitenskap ved Universitetet i Bergen våren 2018. Hun spesialiserte seg innenfor immaterialrett. Marte skrev masteroppgave innen erstatningsrett med tittelen «Eiendomsmeglers erstatningsansvar ovenfor kjøper ved avhending av fast eiendom».

Leave a Comment

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.