En ny studie fra NTNU gjennomgår forskning på beste praksis ved prosjektledelse i byggenæringen. Studien tar for seg forskning fra fem sentrale forskningsmiljøer, og kartlegger de viktigste trekkene som kjennetegner fremragende prosjektledelse.
På bakgrunn av studien foreslår ekspertene en rekke tiltak for å bedre prosessene i norsk byggenæring:
– Økt fokus på samarbeid. Det bør legges til rette for langsiktig og strategisk samarbeid ved relasjonsbygging og nettverksbygging.
– Bedre rolleforståelse. Prosessens ulike aktører sliter med å skille mellom roller som eier-bruker-forvalter-utbygger-regulator-arkitekt-rådgiverentreprenør, og å innta en rolleforståelse som er tilpasset den rollen de fyller.
– Ta i bruk organisatoriske og tekniske nyvinninger. Mange nye teknologiske og organisatoriske modeller for å øke produktivitet eksisterer allerede, men norsk byggindustri henger etter med å ta mange av disse i bruk. En viktig forutsetning for dette er ny/oppdatert kunnskap innenfor alle ledd, gjennom alle fasene fra tidligfase til bruker og gjennom hele verdikjeden.
– Standardisering. Næringen preges av et stort antall mulige utførelsesløsninger. Dette øker krav til utførende ledd, som må beherske alle dersom byggefeil skal unngås. En slik standardisering av byggedetaljløsninger kan i tillegg fremme samarbeid gjennom hele prosessen og hele verdikjeden samt forenkle riving (færre ulike materialgrupper som skal sorteres og gjenvinnes/deponeres). Et viktig poeng er imidlertid at det er byggedetaljene som bør standardiseres og ikke bygningene.
– Redusere antall endringer. Endringer underveis i prosjekter har lenge vært identifisert som en av de mest sentrale utfordringer å meste. Det er derfor et mål å redusere antall endringer (i tid, kostnad og kvalitet) som ikke hever verdiskaping vesentlig og som skyldes mangelfull planlegging. Dette kan eksempelvis gjøres ved å låse beskrivelsene før oppstart, og ha låsing underveis. På den annen side er det viktig å være klar over at endringer kan være av det gode. Det er verdien prosjektet er tenkt å realisere som er det primære, mens kostnad på et prinsipielt nivå er sekundært. Det bør derfor likevel være rom for endringer underveis i prosjektet som fører til maksimering av verdi.
– Ha et bevisst forhold til formelle rammebetingelser. Generelt kan det sies at det finnes en grense for reguleringers effektivitet. Det er lett å tenke at stadig mer detaljregulering er av det gode. Motsatt denne tankegangen kan det hevdes at dersom reguleringstrykket blir for høyt kan resultatet bli svakere kvalitet snarere enn høyere. Det også bli slik at ønsket om å sikre produktkvalitet gjennom regelstyring går på bekostning av aktørenes rolleforståelse. Det hjelper lite på byggenes kvalitet dersom det vesentlige for aktørene blir å følge regler, ikke å skape gode bygg ut fra egen forståelse av fagidentitet.
Hele studien er tilgjengelig for lesing her.
