I retten

Ny dom fra Gulating lagmannsrett

I dom av 4. september 2014 (LG-2013-208454) har Gulating lagmannsrett tatt stilling til rekkevidden av bestemmelsen i NS 8405 pkt. 33.2 andre ledd, som lyder slik: «Er ikke annet avtalt, […]

I dom av 4. september 2014 (LG-2013-208454) har Gulating lagmannsrett tatt stilling til rekkevidden av bestemmelsen i NS 8405 pkt. 33.2 andre ledd, som lyder slik:

«Er ikke annet avtalt, skal innsigelser byggherren har mot sluttoppstillingen eller krav han har mot entreprenøren i forbindelse med kontrakten, fremsettes innen betalingsfristen. Innsigelser og krav som byggherren har fremsatt tidligere, skal gjentas overfor entreprenøren innen fristen dersom de opprettholdes.»

Bakgrunnen for saken var at entreprenøren, ved en feil, hadde fakturert innestående beløp to ganger i forbindelse med sluttoppgjøret. Byggherren betalte begge fakturaene, og oppdaget ikke feilen før det hadde gått ca. ett år. Da byggherren ba om tilbakebetaling, ble dette avvist av entreprenøren, under henvisning til at kravet var fremsatt for sent, og dermed var prekludert (tapt).

Saken startet med at entreprenøren sendte sluttoppgjør den 30. oktober 2009. Etter forhandlinger ble det sendt et nytt utkast til sluttoppgjør den 2. november 2009. Her ble det tatt utgangspunkt i det som var fakturert, med fradrag for det som var utført i henhold til kontrakt (netto mellomværende). Beregningen endte med at byggherren skulle krediteres med kr 7 463 622. I e-post av 11. november 2009 opplyste entreprenøren at det var en feil ved sluttoppgjøret, fordi innestående var tatt med som fakturert arbeid. Det ble deretter oversendt et revidert utkast til sluttoppgjør, hvor beløpet til kreditering ble redusert med kr 2 994 682 (tilsvarende innestående beløp). Samlet kreditering var da kr 4 468 940. Etter forhandlinger ble partene enige om sluttoppgjør, som innebar at byggherren skulle krediteres med kr 3 898 949. Entreprenøren sendte kreditnota på dette beløpet, men sendte samtidig to fakturaer som til sammen utgjorde beløpet for innestående (kr 2 994 682). Disse ble betalt av byggherren.

Lagmannsretten fant at tilbakebetalingskravet ikke var prekludert etter reglene i NS 8405 pkt. 33.2. Kravet ble ikke ansett som en innsigelse mot sluttoppgjøret, fordi både sluttoppstillingen og sluttfakturaen var riktig. Kravet ble heller ikke ansett som et krav «i forbindelse med kontrakten». Grunnlaget for dette var følgende betraktning:

«Fyllingen Maskin AS sendte ut et krav som ikke har noe grunnlag i kontrakten fordi kravet allerede var fakturert i forbindelse med sluttoppgjøret. Dersom et slikt krav om dobbeltbetaling skulle anses prekludert som et krav i forbindelse med kontrakten ville preklusjonsreglene stenge for ethvert tilbakebetalingskrav. Dette ville gå langt utenfor de hensynene preklusjonsreglene i NS 8405 skal ivareta og ville kunne få vidtrekkende konsekvenser der det skjer feil i forbindelse med betalingen.»

Lagmannsretten legger også vekt på bestemmelsenes formål, hvor det uttales at;

«Formålet med sluttoppgjøret er å få en endelig avklaring av alle økonomiske forhold tilknyttet prosjektet. Denne avklaringen har kommet ved at partene var enige om sluttoppgjøret. Da vil en etterfølgende ren tallbehandlingsglipp ikke omfattes av preklusjonsbestemmelsene i NS 8405.»

Da preklusjonsreglene ikke kom til anvendelse, fant lagmannsretten at det var grunnlag for krav på tilbakebetaling i medhold av ulovfestede regler om condictio indebti.

Saken er spesiell, fordi det kan fremstå urimelig om entreprenøren har krav på dobbelt betaling i en situasjon hvor det er erkjent feilfakturering. Det er mulig at dommen er riktig, i alle fall for denne helt spesielle situasjonen. Lagmannsrettens begrunnelse er likevel, etter mitt syn, litt for enkel.

Etter mitt syn er det vanskelig å se byggherrens tilbakebetalingskrav som noe annet enn et «krav [byggherren] har mot entreprenøren i forbindelse med kontrakten». Hvis kravet likevel ikke skal være omfattet av preklusjonsvirkningen, må bestemmelsen tolkes slik at den ikke er ment å omfatte rene feilfaktureringskrav. Lagmannsrettens konklusjon synes å basere seg på to momenter:

For det første legges det vekt på at kravet ikke har noe grunnlag i kontrakt. Etter mitt syn er dette neppe noe vektig argument. Preklusjonsreglene i NS 8405 vil noen ganger ha som konsekvens at byggherren må betale et krav som ikke har noe grunnlag i kontrakt, for eksempel fordi det er svart for sent på entreprenørens endringsanmodning, eller fordi det er svart for sent på entreprenørens sluttoppstilling.

For det andre legges det vekt på hensynet bak sluttoppgjørsreglene. Etter mitt syn trekker hensynet til endelig oppgjør i begge retninger. I denne saken var det antagelig riktig å legge stor vekt på den enighet partene hadde oppnådd om sluttoppgjøret. På den annen side er det en realitet at byggherren fikk rett til å gjøre gjeldende tilbakebetalingskrav etter at innsigelsesfristen var løpt ut. Entreprenøren kunne dermed ikke legge til grunn at partenes mellomværende var endelig avklart da innsigelsesfristen var løpt ut.

Det skinner gjennom at det også legges vekt på rimelighet når lagmannsretten fremhever at en «ren tallbehandlingsglipp» ikke omfattes av bestemmelsen. Dette gir et rimelig resultat. Men man skal være oppmerksom på at det finnes bestemmelser i standarden hvor byggherren kan bli bundet til å betale krav som er rapportert eller fakturert feil.  Ved regningsarbeid er det slik at byggherren må påvise forsett eller grov uaktsomhet hvis det reklameres for sent over feil i kostnadsoppgaver, se NS 8405 pkt. 31.4 fjerde ledd. En tallbehandlingsglipp vil trolig ikke gi grunnlag for tilbakebetaling av et krav basert på regning.

Dommen er ikke rettskraftig. Om den blir stående, vil utgangspunktet være at man har fått et nytt unntak fra preklusjonsvirkningen ved for sen innsigelse mot sluttoppgjør. Det følger av NS 8405 pkt. 33.2 tredje ledd at innsigelser og krav som er brakt inn for oppmann, domstolene eller voldgift ikke prekluderes. Lagmannsrettens dom tilsier at det gjelder en “ulovfestet” regelen om at heller ikke krav som er dobbeltbetalt som følge av feilfakturering prekluderes.

 

Om forfatteren

Tor André Ulsted
Tor André Ulsted Tor André Ulsted er senioradvokat ved vårt kontor i Bergen, hvor han er tilknyttet entrepriserettsavdelingen. Han er spesialisert innen bygge- og anleggskontrakter og har lang erfaring som advokat for både entreprenører, byggherrer og rådgivere. Han holder også jevnlig kurs i standardkontraktene og andre entrepriserettslige emner, blant annet for Standard Online. I tillegg til bygg- og anleggsjuss er Ulsted spesialisert innen plan- og bygningslovgivningen, foreldelse og insolvensrett.

Leave a Comment