Lærdommen av Langemyhrsaken

Tirsdag 28. august arrangerer SANDS Advokatfirma DA gratis frokostseminar om Langemyhrsaken. Dommen som ble avsagt tidligere i år er betegnet som «årets dom» i feltet mellom entrepriserett og strafferett. Langemyhr ble frikjent for anklagene om bedrageri mot Oslo kommune. Harald Langemyhr og hans forsvarer Bjørn Stordrange er foredragsholdere. Dersom du er interessert i å delta, kan du melde din interesse her.

For deg som ikke kan være med, publiserer vi nedenfor en kort artikkel skrevet av Bjørn Stordrange:

Lærdommen av Langemyhr-saken.

Av advokat Bjørn Stordrange

Den såkalte Langemyhr-saken er nå endelig avgjort strafferettslig. Langemyhr og hans selskap ble frifunnet for alle anklager om bedrageri mot Oslo kommune, i en sak som var fjorårets største og lengste Økokrimsak. Det pågår nå et sivilrettslig etteroppgjør mellom partene. Kommunen har ikke akseptert frifinnelsen som grunnlag for å gjøre opp. Partene bruker nå store ressurser og retten ser ut til å måtte bruke lang tid på å ta stilling til de samme spørsmål i en ny sak. Oslo kommune har faktisk gått så langt at man nekter å utbetale tilgodehavender som Langemyhr har krav på, med mindre Langemyhr vil frafalle erstatningskrav mot Oslo kommune.

Selv om det fortsatt pågår tvister mellom partene, kan vi etter straffesaken trekke enkelte lærdommer.

Den viktigste lærdommen er at en kommune som byggherre må forholde seg til de entrepriserettslige regler som gjelder. Kommunen har ikke større handlefrihet og kan ikke ta andre hensyn innenfor entrepriseretten enn det en privat utbygger kan. I Langemyhr-saken gikk det politikk i forholdet mellom partene. Fordi media interesserte seg for noen arbeidsmiljøspørsmål, og fordi politikerne i kommunen derved ble presset, inntok kommunen standpunkter og gikk til en anmeldelse som ikke hadde grunnlag i virkeligheten. Dette er sterkt kritisert i Oslo tingretts grundige dom. Kommunen må også kritiseres for ikke å ha holdt seg til de oppgjørsregler og behandlingsregler som gjelder etter norsk standard.

Ytterligere fremkommer det av Langemyhr-saken at kommunen kan bebreides for å ha unnlatt tilstrekkelig oppfølgning og kontroll med byggarbeidene. Gjennom for liten kontroll hadde kommunen heller ikke faktisk belegg for de bebreidelser som ble rettet mot Langemyhr. Kommunens egne rutiner og kommunens egen dokumentasjon var for svak.

Også i samarbeidet med politiet kan det trekkes generell lærdom av Langemyhr-saken.
Politiet er generelt altfor ukritiske til anmeldelser som kommer fra det offentlige. Det gjelder både anmeldelser fra statlige organer og kommuner. Politiet glemmer at det bak en anmeldelse ofte kan skjule seg sterke kommersielle interesser, for eksempel at man har en sivilrettslig tvist mot den anmeldte. Vi er også kjent med at offentlige tilsynsorganer (for eksempel Finanstilsynet) bruker anmeldelser for å styrke enkelte lovbestemmelsers allmennpreventive effekt.

Hvis ikke politiet er klar over dette, men tror at saken så å si er ferdig servert når den kommer fra et offentlig organ, gjerne underbygget ved en eller annen form for privat granskning, kan strafferettsapparatet bli misbrukt.

Generelt tar etterforskningen i økokrimsaker altfor lang tid. Når åpningen av saken ofte skjer med stort bravur (pressekonferanser og lignende) og dernest trekker ut i tid, økes belastningen for de involverte. De opplever et personlig og økonomisk kaos, som enkelte har fremstilt som en form for «åpen soning» i denne ventetiden.