Totalentreprenørens krav på dekning av merutgifter etter den tidligere standarden fremgår av NS 3431 pkt. 26. Varslingsregimet fremgår av pkt. 26.2, som viser til systemet i pkt. 22.5. Systemet i pkt. 22.5 er slik at totalentreprenøren (1) skal varsle byggherren om krav på dekning av merutgifter ”uten ugrunnet opphold etter han er blitt klar over at det er oppstått eller vil oppstå” forhold som medfører merutgifter, jf. første ledd. Hvis ikke dette første varselet sendes rettidig, ”tapes retten til å kreve fristforlengelse eller dekning av merutgifter.”. Deretter skal totalentreprenøren (2) ”innen rimelig tid nærmere spesifisere og begrunnet sitt krav”, jf. andre ledd. For sen oversendelse av dette andre varselet har ikke som konsekvens at totalentreprenøren taper sin rett. Først etter at totalentreprenøren har fremsatt disse to varslene – eller tre, hvis det kreves både fristforlengelse (”begrunnet”) og dekning av merutgifter (”spesifisert”) – inntrer (3) byggherrens svarplikt, jf. tredje ledd. Hvis byggherrens svarfrist ikke overholdes, ”anses han for å ha godkjent kravet”.
I NS 8407 er regimet for varsling av merutgifter vesentlig endret. For eksempel fremgår ikke reglene om fristforlengelse og dekning av merutgifter av samme bestemmelse. Etter mitt syn er reglene nå blitt mer – og kanskje unødvendig – kompliserte.
NS 8407 har en egen bestemmelse om krav på dekning av merutgifter i form av rigg og drift eller plunder og heft. Denne fremgår av pkt. 34.1.3. Varslingsregelen er annerledes enn i NS 3431, for det første fordi fristen for varsling vil kunne starte og løpe før totalentreprenøren faktisk har kunnskap. Etter NS 8407 pkt. 34.1.3 tredje ledd må han varsle ”uten ugrunnet opphold etter han blir eller burde ha blitt klar over at utgifter ville påløpe”. En annen vesentlig forskjell er at totalentreprenørens krav på dekning av merutgifter etter NS 8407 pkt. 34.1.3 ikke er avhengig av at det fremsettes begrunnet eller spesifisert krav – kun at det varsles særskilt at det vil påløpe merutgifter. En tredje vesentlig forskjell er at det ikke fremgår av NS 8407 pkt. 34.1.3 hvordan byggherren skal forholde seg til totalentreprenørens varsel om dekning av merutgifter. I NS 3431 er regelen, som nevnt, at byggherren må besvare totalentreprenørens spesifiserte krav for ikke å tape sine innsigelser. Ved første øyekast kan det dermed synes som om NS 8407 gir totalentreprenøren en ubetinget rett til dekning av faktiske merutgifter så lenge det er varslet rettidig at slike utgifter kan påløpe. Dette er ikke helt riktig. Men for å avdekke systemet i sin helhet må man se hen til en rekke andre bestemmelser.
For det første er det ikke tilstrekkelig at totalentreprenøren rettidig varsler at det vil påløpe merutgifter. Han må også varsle grunnlaget for merutgiften. Og her kan manglende varsling medføre at krav på dekning av merutgifter går tapt. Et krav på dekning av merutgifter etter NS 8407 pkt. 34.1.3 forutsetter at utgiften er en ”nødvendig følge av forhold angitt i 34.1.1 og 34.1.2”, jf. første ledd. For å ha krav på dekning av merutgifter må totalentreprenøren med andre ord også ha krav på vederlagsjustering som følge av endringer (pkt. 34.1.1 jf. pkt. 31 eller pkt. 32) eller som følge av forsinkelse eller svikt ved byggherrens ytelser (pkt. 34.1.2 jf. pkt. 22, pkt. 23 eller pkt. 24). Det betyr at totalentreprenørens krav på dekning av merutgifter forutsetter at han i tillegg til særskilt varsel etter pkt. 34.1.3 må ha fulgt varslingsregimet som regulerer grunnlaget for merutgiftene. Normalt vil krav på dekning av merutgifter henge sammen med forhold som forstyrrer fremdriften, slik at det fremmes som en konsekvens av krav på fristforlengelse. Totalentreprenørens krav på fristforlengelse skal (1) varsles ”uten ugrunnet opphold, selv om han ennå ikke kan fremsette et spesifisert krav”, jf. pkt. 33.4. Hvis ikke dette første varselet sendes rettidig, er konsekvensen at ”Krav på fristforlengelse tapes”. Deretter skal totalentreprenøren (2) ”uten ugrunnet opphold angi og begrunne det antall dager han krever som fristforlengelse.”, jf. pkt. 33.6.1. Gjør han ikke det, har han – til forskjell fra NS 3431 pkt. 22.5 – ”bare krav på slik fristforlengelse som den andre parten måtte forstå at han hadde krav på”. Først etter ”å ha mottatt et begrunnet krav med angivelse av antallet dager fristforlengelse”, inntrer (3) byggherrens svarplikt, pkt. 33.7. Hvis byggherrens svarfrist ikke overholdes er konsekvensen at ”Innsigelser mot kravet tapes”.
For det andre er det ikke tilstrekkelig at totalentreprenøren i utgangspunktet har varslet rettidig og dermed har krav på vederlagsjustering for endringer eller svikt i byggherrens ytelser samt krav på dekning av merutgifter som følge av slike forhold. Reglene om beregning av kravet på merutgifter kan også lede til at totalentreprenøren ikke får dekket faktiske kostnader. Hvordan totalentreprenørens krav på merutgifter skal beregnes fremgår av NS 8407 pkt. 34.2.1 og pkt. 34.2.2. Hovedregelen (og unntaket) fremgår av pkt. 34.2.2: ”Justering av vederlaget skal skje etter bestemmelsene i 34.3 og 34.4, med mindre byggherren har akseptert et tilbud fra totalentreprenøren om slik justering.” Unntaket i standarden – men kanskje hovedregelen i praksis – er at totalentreprenøren gir byggherren et spesifisert tilbud på justering av vederlaget og man deretter inngår en avtale. Denne muligheten fremgår både av pkt. 34.2.2 første ledd og av pkt. 34.2.1. Hvis det ikke inngås avtale om vederlagsjustering er hovedregelen at totalentreprenøren har krav på oppgjør etter pkt. 34.3 eller 34.4.
NS 8407 pkt. 34.3 gjelder kontrakter hvor man har anvendelige enhetspriser. Normalt vil ikke totalentreprisekontraktene ha enhetspriser, slik at den praktiske hovedregelen vil være at totalentreprenørens krav på merutgifter reguleres av NS 8407 pkt. 34.4 første ledd: ”Hvis det ikke foreligger anvendelige enhetspriser, skal vederlagsjustering skje i samsvar med bestemmelsene om regningsarbeid i punkt 30. Byggherren skal varsles før regningsarbeidet igangsettes.” Systemet ved regningsarbeider etter pkt. 30 er slik at totalentreprenøren først skal varsle at arbeid iverksettes på regning og deretter sende spesifiserte oppgaver til byggherren hver uke. Disse skal kontrolleres av byggherren innen 14 dager fra mottak. Konsekvensen av manglende kontroll er at oppgavene legges til grunn for partenes oppgjør, likevel slik at byggherren ikke er avskåret fra senere å påberope at oppgavene er uriktige som følge av forsett, grov uaktsomhet, urasjonell drift eller annet uforsvarlig forhold hos totalentreprenøren, jf. pkt. 30.3.1 jf. pkt. 30.3.2.
Systemet etter NS 8407 blir dermed, slik jeg leser standarden, slik at totalentreprenøren først må varsle grunnlaget for merutgifter og i tillegg sende et særskilt varsel om at merutgifter vil påløpe. Deretter må han (1) varsle at regningsarbeider igangsettes, jf. pkt. 34.2.2, og (2) følge opp merutgiftskravet med spesifiserte kostnadsoppgaver hver 14 dag, jf. NS 8407 pkt. 30.3.1. Hvis totalentreprenøren ikke sender slike kostnadsoppgaver, er konsekvensen regulert av NS 8407 pkt. 30.3.1 tredje ledd: ”Dersom totalentreprenøren ikke leverer oppgaver i samsvar med første ledd, eller oversitter fristen i annet ledd, har han bare krav på dekning av de utgifter byggherren måtte forstå at totalentreprenøren har hatt, med tillegg av påslag til dekning av indirekte kostnader, risiko og fortjeneste.”
Dette er i utgangspunktet et komplisert system. Men det kompliseres ytterligere av regelen i NS 8407 pkt. 34.2.2 andre ledd: ”Ved økte utgifter på grunn av nedsatt produktivitet og forstyrrelser på annet arbeid, jf. 34.1.3 annet ledd, skal reglene i 34.3 og 34.4 anvendes så langt de passer. Dersom slik vederlagsjustering skal skje etter reglene om regningsarbeid, men totalentreprenøren mener at deler av disse ikke kan anvendes, skal han uten ugrunnet opphold sende et begrunnet varsel om dette. Totalentreprenøren skal under enhver omstendighet holde byggherren løpende orientert om kostnadsutviklingen.” Dette er en spesialregel for totalentreprenørens krav på dekning av merutgifter i form av plunder og heft i henhold til NS 8407 pkt. 34.1.3 annet ledd. Den praktiske hovedregelen vil også for plunder og heft være at merutgiftene skal håndteres som regningsarbeider. I mange tilfeller vil ikke det være mulig. Da må totalentreprenøren, i tillegg til å varsle etter bestemmelsene som er nevnt tidligere, også varsle at han mener at reglene om regningsarbeid ikke er anvendelige.
Tor André Farsund Ulsted er partner i SANDS. Han har i mange år bistått aktører i bygg- og anleggsbransjen med kravshåndtering, risikoanalyser, strategivalg, tvisteløsning, forhandlinger og prosessoppdrag. Han er også en meget erfaren kursleder og foredragsholder innen entrepriserettslige emner, blant annet som fast foredragsholder for Standard Online/Standard Norge og EBA Vestenfjelske.