Det er ikke uvanlig at entreprenører får rabatter på materialer hos sine leverandører. I tilfeller hvor rabattene er særskilt gode – f.eks. 50 % – kan følgende spørsmål bli aktuelt: skal entreprenøren alene nyte godt av denne rabatten, eller må han dele den med byggherren?
I det følende skal det også kort redegjøres for hvorvidt det gjelder noen begrensinger for hvilke påslag entreprenøren kan tilstås.
Byggherren får rabatten
Det følger av kontraktstandardene (f. eks. NS 8405 pkt. 31.1 og NS 8407 pkt. 30.1) at ved regningsarbeid skal entreprenøren ha betalt for nødvendige kostnader med å utføre arbeidet og et avtalt eller sedvanlig påslag til dekning av indirekte kostnader, risiko og fortjeneste. Det er lagt til grunn i teori og rettspraksis at det er nettoprisen som skal danne grunnlaget for påslaget. Altså skal byggherren dra fordel av entreprenørens fordelaktige innkjøpsordninger. I en lagmannsrettsavgjørelse fra 2002 (RG-2002-1407) var det for retten «ikke tvilsomt at grunnlaget er entreprenørens faktiske kostnad».
Sett i lys av det som er redegjort for hittil, synes uttalelsene i en avgjørelse fra Borgarting lagmannsrett (LB-2011-15624) noe påfallende. Saken gjaldt regningsarbeid ved rehabilitering av bolig, hvor håndverkertjenesteloven kom til anvendelse. Byggherren anførte blant annet at det var «kontraktstridig at ikke [han] har fått fordel av de rabattene entreprenøren fikk fra leverandør». I den forbindelse uttalte lagmannsretten følgende:
«Partene er uenige om hvordan kontrakten skal forståes, det vil si hva påslaget skal regnes fra; veiledende pris eller den pris entreprenøren betalte, altså med fradrag av konkrete rabatter. Partene har ulik oppfatning om hva som ble sagt ved kontraktsinngåelsen. Lagmannsretten kan ikke se at ordlyden i kontrakten gir holdepunkter for hva som var avtalt om rabattene, det vil si hvem som skulle få fordelen av de rabattene entreprenøren oppnådde hos sine leverandører».
Deretter uttaler retten følgende:
«Det er for lagmannsretten ikke gitt opplysninger om praksis i bransjen som kan gi holdepunkter for hvordan kontrakten er å forstå».
Uttalelsen kan tyde på at partene ikke førte noen bevis i tilknytning til dette spørsmålet, hvilket synes merkelig. Det er dessuten påfallende at ikke retten av eget tiltak fant frem til foreliggende juridisk teori eller rettspraksis, som jo nettopp tilsier at utgangspunktet er at byggherren får rabatten. Dette ville vel i hvert fall særlig ha vært tilfelle dersom kontrakten var så uklar som den synes å være ut ifra premissene i avgjørelsen. Isteden ble det for retten avgjørende at byggherren ikke protesterte på den løpende faktureringen, og retten kunne derfor ikke se at det var «i strid med kontrakten at [entreprenøren] ikke gjorde fradrag for de rabatter de fikk da byggherren ble fakturert for materialkostnader».
På tross av sistnevnte avgjørelse, er nok utgangspunktet fortsatt i de fleste tilfeller at byggherren skal nyte godt av entreprenørens rabatter – uavhengig av om det foreliggende tilfellet reguleres av en standardkontrakt (f.eks. NS 8405), bustadoppføringslova eller håndverkertjenestelova. Så får heller entreprenøren avtale et høyere påslag, jf. nedenfor.
Hva med påslaget?
Påslaget kan enten fastsettes som et avtalt beløp, eller som en prosentsats av entreprenørens faktiske kostnader. Dersom det ikke uttrykkelig er avtalt påslagsprosent, skal denne være «sedvanlig». I forbrukerentreprise skal påslaget være «rimelig». Vurderingen vil nok som oftest være sammenfallende i begge tilfeller: hva er bransjepraksis? Denne ligger nok ofte på inntil 10-15 %, men ifølge nevnte lagmannsrettsavgjørelse synes det ikke uvanlig at partene avtaler påslag opp mot 30 %.
I saken som lagmannsretten behandlet varierte påslagene mellom 10-12 % til over 100 %. Byggmesteren anførte blant annet at påslag omfattet arbeid med prosjektering, planlegging og byggesaksbehandling mv. I tillegg ble lav timepris tatt igjen gjennom påslag på materialer. Lagmannsretten fant at det var ikke anledning til å gjøre dette uten nærmere avtale. Som følge av tingrettens behandling, skulle lagmannsretten kun ta stilling til hvorvidt et påslag høyere enn 35,7 % vil være rimelig. Retten svarte nei til dette, og fremhevet følgende:
«Et gjennomsnittlig påslag høyere enn 35,7 % ligger etter lagmannsrettens mening utenfor hva som i dette tilfelle er rimelig påslag, og det er derfor ikke grunn til å endre herredsrettens avgjørelse».
I en helt ny avgjørelse fra Agder lagmannsrett (LA-2013-40982), viser retten til nevnte avgjørelse og følger denne opp. Retten fremhever at entreprenøren «skal ha dekket sine faktiske materialkostnader, etter fradrag for eventuelle rabatter». I saken var det ikke oppgitt rabatt eksplisitt for hver enkelt varetype, men retten la til grunn at entreprenøren – ved å beholde samtlige rabatter på byggevarene – hadde tatt et påslag på 49 %. Etter rettens oppfatning var dette for høyt, og påslaget ble følgelig redusert skjønnsmessig til 30 %.
Når bransjepraksis til dels er sprikende, og man i etterkant må fastsette prosenten skjønnsmessig, innebærer det lite forutberegnelighet for partene i et byggeprosjekt. Det foregående belyser derfor viktigheten av å avtale på forhånd hvilket påslag entreprenøren skal ha.
