Hva kan du fortelle dine konkurrenter?

Vi får fra tid til annen dette spørsmålet fra klienter. En del blir nokså overrasket over svaret: Utveksling av visse typer opplysninger mellom konkurrerende bedrifter er i seg selv å […]

Vi får fra tid til annen dette spørsmålet fra klienter. En del blir nokså overrasket over svaret: Utveksling av visse typer opplysninger mellom konkurrerende bedrifter er i seg selv å anse som alvorlig konkurransekriminalitet.

Årsaken til at informasjonsutveksling kan være skadelig for konkurransen er ganske åpenbar. Ved å avsløre konkurransesensitive opplysninger til konkurrerende bedrifter reduseres den strategiske usikkerheten på markedet. Bedriften som mottar opplysninger om konkurrentens fremtidige markedsatferd kan slappe av, sove godt om natten, og trenger ikke å konkurrere like hardt som om det fortsatt hadde hersket usikkerhet om neste trekk fra rivalen. Utveksling av strategisk informasjon reduserer følgelig incentivene til å konkurrere.

Dette er bakgrunnen for at konkurransemyndighetene som oftest vurderer utveksling av opplysninger om fremtidige priser og volumer på samme måte som kartellvirksomhet. Utveksling av andre opplysninger, slik som f.eks. kundelister, kostnader, produksjonsmåter mv kan også være forbudt. Bedrifter som deler strategiske interne anliggender med konkurrentene løper derfor en ikke ubetydelig risiko.

Om mulig mer overraskende for mange synes å være at det er tilstrekkelig for lovovertredelse at kun én bedrift gir strategiske opplysninger til konkurrentene. Det er med andre ord ikke noe vilkår om gjensidig informasjonsutveksling. Mottakerne anses i henhold til nyere praksis å ha akseptert opplysningene fra én konkurrent dersom de ikke uttrykkelig gir tilkjenne at de ikke ønsker å motta informasjonen. Den som for eksempel i et møte mottar opplysninger om en konkurrents fremtidige priser, og som ikke uttrykkelig protesterer, sitter følgelig i saksen dersom en annen møtedeltaker sladrer til konkurransemyndighetene.

Bedrifter løper altså en risiko bare ved å møte eller kommunisere med konkurrenter. Det er derfor klokt først å vurdere behovet for slik kommunikasjon. Hvorfor skal dere overhodet møtes? Hva er agendaen? Hvem skal delta? I noen tilfeller er refleksjoner rundt disse spørsmålene tilstrekkelig til at møtet eller kommunikasjonen avlyses. I andre tilfeller har bedriften et reelt behov eller det er uunngåelig å møte eller kommunisere med konkurrenten, f.eks. i bransjeorganisasjoner eller ved andre typer samarbeid.

Dersom det er behov for å møte eller kommunisere med konkurrenter, bør bedriften alltid sørge for at de ansatte som deltar i slike møter eller kommunikasjon har god kunnskap om hva de lovlig kan fortelle konkurrentene. De ansatte bør også læres opp til å vite når, og hvordan, de skal reagere dersom de mottar strategiske opplysninger fra konkurrerende virksomheter.

Artikkelen ble publisert i Finansavisen 22. januar 2014.

Om forfatteren

Thomas Sando
Thomas Sando Thomas Sando er partner ved Steenstrup Stordrange sitt kontor i Tønsberg og er tilknyttet firmaets virksomhetsgruppe for EU-/EØS- og konkurranserett. Sando har mange års erfaring med konkurranserettslig rådgivning, både fra Konkurransetilsynet og fra Thommessen. Han bistår bedrifter innenfor samtlige konkurranserettslige områder, herunder ved konkurransemyndighetenes fusjonskontroll, spørsmål om misbruk av dominerende stilling eller konkurransebegrensende samarbeid, karteller og kontrollbesøk fra myndighetene. Sando bistår også regelmessig klienter ved utforming og revisjon av avtaler, og har særlig erfaring med rådgiving til klienter innenfor næringsmiddelindustrien og dagligvarebransjen.

Leave a Comment