Hva innebærer det å ha «risikoen» for et forhold?

Begrepet «risiko» brukes i standardkontraktene (NS) uten at det fremgår hva det innebærer. Artikkelen gir en kort redegjørelse for hvilken betydning det har for byggherren eller entreprenøren å ha risikoen for et forhold.

Før vi ser på betydningen av å pålegges risikoen, er det hensiktsmessig å se på enkelte overordnede momenter når det gjelder vurderingen av hvem av partene som skal ha risikoen for et forhold.

Risikofordelingen følger funksjonsfordelingen

Et grunnprinsipp i entrepriseretten er at risikofordelingen følger funksjonsfordelingen i kontrakten. Partene bærer risikoen for egen ytelse. Dette er basert på betraktninger om hvem som er nærmest til å forutse eller forebygge risikobegivenheten eller dens virkning. I vurderingen av hvem som skal bære risikoen i et konkret tilfelle, vil derfor funksjonsfordelingen i den aktuelle kontrakten spille en vesentlig rolle. Dette avhenger igjen av hvordan entreprisen er organisert, altså hvilken entrepriseform som er valgt.

Det finnes flere måter å organisere en entreprise på, men det foretas ofte en hovedinndeling mellom utførelsesentreprise og totalentreprise. Ved begge entrepriseformene har entreprenøren påtatt seg ansvaret for utførelsen av arbeidet, men ved totalentreprise skal entreprenøren også utføre prosjekteringen. Følgelig vil han som hovedregel ha risikoen for prosjekteringsfeil.

Imidlertid er det ovenstående kun utgangspunkter. Til syvende og sist beror risikospørsmålet på en tolkning av partenes kontrakt, der løsningen ikke kan anses gitt allerede fordi den ene eller andre entrepriseformen er valgt.

Vederlagsjustering

Uavhengig av hvilken entreprisekontrakt partene har anvendt, kan det gis noen generelle holdepunkter vedrørende spørsmålet om hvilken betydning det har for en part dersom han pålegges risikoen for et forhold.

Hvem som har risikoen, vil for det første ha betydning for spørsmålet om entreprenøren har krav på vederlagsjustering. Dersom entreprenøren møter på kvikksand i grunnen istedenfor tørr leire, som han forventet, kan dette i tillegg til å virke inn på hans tidsplan, også kunne påvirke kostnadene ved prosjektet. Hvis byggherren har risikoen, vil entreprenøren kunne kreve vederlagsjustering. Det vil si at entreprenøren kan kreve å få det avtalte vederlaget justert på grunn av merkostnader som han påføres. Entreprenøren må f.eks. foreta større masseutskiftninger eller benytte en annen fundamentering. At det tar lengre tid å fullføre arbeidet, innebærer også blant annet økte drifts- og lønnskostnader. Det vil være av stor økonomisk betydning for entreprenøren å få disse merkostnadene dekket av byggherren. I en sak fra Eidsivating lagmannsrett fra 2009, hadde man ved boring av mikrotunneler i fjell havnet uventet inn i løsmasser. Som følge av at dette ble ansett som byggherrens risiko, måtte han bære merkostnadene på ca. 15. millioner kroner. Byggherren kunne heller ikke kreve dagmulkt av entreprenøren.

Hvis entreprenøren har risikoen, må han derimot dekke merkostnadene selv. Dette kan være kostnader til overtidsarbeid, flere interne eller eksterne arbeidere på prosjektet, mer og/eller dyrere materiale, økte riggkostnader etc. Entreprenøren må fortsatt levere kontraktsarbeidet rettidig, men får kun det avtalte vederlaget. Dette vil gå utover entreprenørens inntjening på byggeprosjektet, og i verste fall kunne medføre at det ikke blir regningssvarende.

Fristforlengelse

Videre har risikospørsmålet betydning for om entreprenøren har krav på fristforlengelse, altså utsettelse av avtalt frist for ferdigstillelse. Årsaken kan f.eks. være at entreprenøren hadde forventet tørr leire, men møter på kvikksand i grunnen, hvilket innebærer mer omfattende fundamentering. Dersom dette ligger innenfor byggherrens risikosfære, og arbeidets fremdrift påvirkes, vil entreprenøren som hovedregel kunne kreve fristforlengelse, og byggherren må selv bære kostnadene ved at bygget blir overlevert senere enn det tidspunktet kontrakten forespeilte.

Er det derimot entreprenøren som har risikoen, vil han ikke kunne kreve fristforlengelse. Den viktigste konsekvensen av dette for entreprenøren, er at han risikerer dagmulkt, og at han normalt heller ikke får dekket merkostnader til rigg og drift, eller andre kostnader som skyldes forlenget byggetid.

Avsluttende bemerkninger

Fastsettelsen av nevnte risiko har i all hovedsak betydning for spørsmålet om tidsforlengelse og/eller vederlagsjustering. Imidlertid vil det også kunne ha interesse blant annet ved erstatningsspørsmål.  Men i så fall må det i tillegg foreligge et ansvarsgrunnlag, hvilket ikke skal drøftes nærmere her.

Det ovenstående viser at det har stor både økonomisk og praktisk betydning å avklare hvem av partene som har risikoen for et forhold; enten det er uforutsette grunnforhold, fremdriftsproblemer eller prosjekteringsfeil, eller noe annet som går galt. For to ting er sikkert: i entrepriseforhold går det nærmest alltid et eller annet galt, og en av partene må bære risikoen for dette.

Artikkelen er publisert i Byggeindustrien nr. 4/2013.