Høyesterett med viktig avklaring om reklamasjonsfrister og reklamasjonsinnsigelser i entrepriseforhold

Forfattere: Senioradvokat Corinne Silden Stephensen og advokatfullmektig Benjamin Berg Bentele

Saken gjaldt tvist mellom byggherre Statens vegvesen og prosjekterende Rambøll Norge AS. Statens vegvesen hadde reklamert overfor Rambøll som følge av prosjekteringsfeil. Avtalen mellom partene var basert på NS 8401 hvoretter reklamasjoner skal fremsettes «uten ugrunnet opphold». I saken fant Høyesterett at reklamasjonen var fremsatt for sent, da byggherre reklamerte først fire uker etter at de ble kjent med prosjekteringsfeilen. Resultatet ble imidlertid at byggherren likevel hadde sitt krav i behold. Dette da entreprenøren hadde mistet retten til å påberope seg at det var reklamert for sent fordi det hadde pågått diskusjoner mellom partene om sakens realitet i omtrent tre år – uten at en slik innsigelse på noe tidspunkt var blitt gjort gjeldende.

Reklamasjon må fremsettes «uten ugrunnet opphold». Høyesterett: To uker er ok og tilstrekkelig

Det følger av NS 8401 punkt 13.4 at byggherre må reklamere «uten ugrunnet opphold». Høyesterett viser i den forbindelse til at tiden som går fra reklamasjonsfristens starttidspunkt og til tidspunktet for reklamasjonen må ha en grunn. Høyesterett viser videre til at det dreier seg om «en kort frist som normalt begrenser seg til den tid det tar å saksbehandle kravet på en slik måte at en reklamasjon kan fremsettes».

I den aktuelle saken begynte reklamasjonsfristen å løpe da Statens vegvesen ble kjent med at det betydelige avviket fra konkurransegrunnlagets anslag skyldtes prosjekteringsfeil fra Rambøll. Høyesterett la til grunn at en reklamasjonsfrist på to uker burde vært tilstrekkelig i prosjektet. Når Statens vegvesen ikke evnet å begrunne hvorfor det var behov for en lengre reklamasjonsfrist, ble reklamasjonen fire uker etter at man ble kjent med prosjekteringsfeilen ansett å være for sent fremsatt.

Det er verdt å merke seg at Høyesterett ikke fant det avgjørende at verken hensynet til at innrettelse eller hensynet til bevissikring tilsa en raskere reklamasjon. Dette med en kort begrunnelse om at det ikke er «slike generelle betraktninger som etter kontrakten er avgjørende for fristens lengde».

Videre må man merke seg at reklamasjonsfristen må vurderes konkret for det enkelte prosjektet.  Det kan dermed tenkes tilfeller hvor en lengre reklamasjonsfrist vil bli akseptert samt tilfeller hvor en reklamasjon etter to uker må anses å være for seint fremsatt. Høyesteretts uttalelse om at to uker både var ok og tilstrekkelig for å saksbehandle reklamasjonen i denne entreprisen, vil likevel kunne være veiledende og danne et naturlig utgangspunkt for hvilken tid man har til å områ seg hvor det gjelder en frist for å reklamere «uten ugrunnet opphold».

Drøftelser av sakens realitet medfører ikke nødvendigvis at reklamasjonsinnsigelsen er gått tapt

NS 8401 inneholder ingen bestemmelse om at den prosjekterende må gjøre gjeldende at byggherren har reklamert for sent innen en viss tid. En tidsfrist for å fremsette en slik innsigelse fulgte heller ikke av kontrakten mellom partene.

Høyesterett fant imidlertid at kontrakten måtte suppleres med alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper, herunder prinsippet om at man kan miste sin rett eller sitt krav ved passivitet. Høyesterett viste til at tap av reklamasjonsinnsigelser i kjøpsforhold historisk har blitt begrunnet med at debitor har innlatt seg på realitetsdrøftelser om kravet, eventuelt i kombinasjon med passivitet. I denne saken presiserte imidlertid Høyesterett at dette ikke uten videre kunne gjelde i entrepriseforhold. Begrunnelsen var at dette ville kunne virke hemmende på samarbeids- og forhandlingsviljen partene imellom, hvilket er et helt sentralt aspekt ved entreprisekontrakter. Tap av reklamasjonsinnsigelser må i entrepriseforhold i stedet vurderes som et spørsmål om innsigelsen er frafalt eller gått tapt som følge av entreprenørens passivitet. I denne vurderingen vil imidlertid eventuelle realitetsdrøftelser kunne inngå som et element i vurderingen.

Dette er en viktig klargjøring fra Høyesterett som tilrettelegger for samarbeid og forhandlinger mellom parter i entreprisekontrakter. Klargjøringen vil bidra til at partene i større grad enn tidligere antatt kan diskutere og forhandle om et krav, uten å frykte at eventuelle reklamasjonsinnsigelser dermed går tapt.

Konklusjonen i saken ble likevel at Rambøll hadde mistet sin reklamasjonsinnsigelse. Dette var imidlertid en følge av den passivitet som var utvist i omtrent tre år mens kravet ble diskutert mellom partene. I denne perioden ble det ikke på noe tidspunkt påberopt fra Rambøll at reklamasjonen var fremsatt for sent. Etter så lang tid med drøftelser av sakens realitet måtte vegvesenet kunne innrette seg på at innsigelser knyttet til reklamasjonsfrister ikke ville bli gjort gjeldende.

Oppsummering

Dommen inneholder prinsipielle uttalelser om reklamasjonsfrister, samt tap av reklamasjonsinnsigelser i entrepriseforhold som følge av passivitet/realitetsdrøftelser.

Høyesterett presiserer at det ved reklamasjon «uten ugrunnet opphold» skal gis tid til å gjennomføre en alminnelig saksbehandling av kravet, og at det i den aktuelle saken måtte være tilstrekkelig med to ukers reklamasjonsfrist. En frist på to uker til å reklamere er nok lengre enn bransjen tidligere har antatt, og denne tidsangivelsen vil fremover kunne være veiledende som utgangspunkt for hvilken tid man har til å områ seg i kontrakter hvor man har plikt til å reklamere «uten ugrunnet opphold».

En annen sentral avklaring fra Høyesterett er at drøftelser av sakens realitet i entrepriseforhold ikke uten videre medfører at man har mistet retten til å gjøre gjeldende at det er reklamert for sent. Realitetsdrøftelser vil imidlertid likevel være et relevant moment i vurderingen av om reklamasjonsinnsigelsen er gått tapt som følge av passivitet, men da som del av en helhetsvurdering hvor det særlig sees hen til de forventninger til gjensidig lojalitet som følger av kontraktsforholdet. Dette ble som nevnt resultatet i den aktuelle saken, hvor Rambøll hadde diskutert sakens realitet med vegvesenet i omtrent tre år uten å påberope seg at det var reklamert for sent. Det vil dermed likevel være hensiktsmessig på et tidlig stadium å ta forbehold om å påberope seg reklamasjonsinnsigelser, særlig der forhandlingene vil kunne trekke ut i tid.