,

Differensiert strandsonepolitikk vedtatt – sjekk status

Økt kommunal frihet i strandsonen 

Regjeringen vedtok i vår nye statlige retningslinjer for forvaltning av strandsonen. Disse innebærer en oppmykning ved at kommunene får større selvbestemmelse i områder med lite utbygningspress. Fylkesmennene skal her stort sett holde fingrene fra fatet.

Da utkastet til nye retningslinjer ble lagt ut på høring sommeren 2009, medførte dette et strandsoneopprør langs hele kysten. Ordførere gav klar melding om at en ikke kunne ha regler tilpasset Oslofjorden i distriktskommuner med plass nok, og der virksomhet i strandsonen utgjør en viktig del av livsgrunnlaget. Med de nye retningslinjene er befolkningen langs kysten lang på vei hørt. Fylkesmennene vil måtte innta en noe mer lydhør og ydmyk tone.

De nye retningslinjene deler landets kystkommuner inn i tre kategorier:

 Forstsatt strengt for Oslofjordområdet

Oslofjorden er en egen kategori, der det fortsatt skal være meget strenge restriksjoner. Ny utbygging tillates kun gjennom reguleringsplan, og det skal være en svært restriktiv holdning til bygging eller utvidelse av fritidsboliger.

Alle kystkommuner i Østfold, Oslo, Akershus, Buskerud, Vestfold og Telemark tilhører denne strengeste kategorien.

Mellomkategori med streng praktisering i sentrale pressområder

Videre er det definert en mellomkategori der presset på arealene er betydelig, men der det likevel kan være rom for lokale variasjoner. I denne kategorien bør det kreves reguleringsplan for ny vesentlig utbygging av bolig eller fritidsbebyggelse. Byggeforbudet skal som hovedregel praktiseres strengt. Dispensasjoner kan gis, men skal som hovedregel unngås i sentrale områder der presset på arealene er stort. I de områder av kommunen hvor det ikke er stort press på arealene, kan styring av utbygging skje gjennom bestemmelser til kommuneplanens arealdel. I disse områdene har med andre ord kommunen stor grad av frihet til å styre arealbruken etter eget skjønn.

Følgende kystkommuner hører til denne mellomkategorien:

  • Aust-Agder og Vest-Agder: Alle kystkommunene
  • Rogaland: Eigersund, Finnøy, Haugesund, Hå, Karmøy, Klepp, Randaberg, Rennesøy, Sandnes, Sokndal, Sola, Stavanger, Strand, Tysvær
  • Hordaland: Askøy, Bergen, Fjell, Lindås, Meland, Os, Sund, Øygarden
  • Møre og Romsdal: Kristiansund, Molde, Ålesund
  • Sør-Trøndelag: Bjugn, Frøya, Hitra, Malvik, Melhus, Orkdal, Rissa, Skaun, Trondheim, Ørland
  • Nord-Trøndelag: Frosta, Inderøy, Levanger, Steinkjer, Stjørdal, Verdal

Stor handlefrihet for kommuner med mindre arealpress

Kommunene med mindre press på arealene er plassert i en kategori der kommunene i meget stor  grad selv vil ha frihet til å utforme strandsoneforvaltningen gjennom vedtagelse av kommuneplan og reguleringsplaner. Den generelle innstrammingen av muligheten til dispensasjon i ny plan- og bygningslov gjelder også her, men kommunene kan gi dispensasjon etter en konkret vurdering ut fra lokale forhold. Terskelen for at fylkesmannen påklager kommunale vedtak vil nok her være høyere enn tidligere.

Følgende kystkommuner hører til kategorien med størst kommunal handlefrihet:

  • Rogaland: Bokn, Forsand, Gjesdal, Hjelmeland, Kvitsøy, Sauda, Suldal, Utsira,   Vindafjord
  • Hordaland: Austevoll, Austrheim, Bømlo, Eidfjord, Etne, Fedje, Fitjar, Fusa, Granvin, Jondal, Kvam, Kvinnherad, Masfjorden, Modalen, Odda, Osterøy, Radøy, Samnanger, Stord, Sveio, Tysnes, Ullensvang, Ulvik, Vaksdal, Voss
  • Sogn og Fjordane: Alle kystkommunene
  • Møre og Romsdal: Aukra, Aure, Averøy, Eide, Fræna, Giske, Gjemnes, Halsa, Haram, Hareid, Herøy, Midsund, Nesset, Norddal, Rauma, Sande, Sandøy, Skodje, Smøla, Stordal, Stranda, Sula, Surnadal, Sunndal, Sykkylven, Tingvoll, Ulstein, Vanylven, Vestnes, Volda, Ørskog, Ørsta
  • Sør-Trøndelag: Agdenes, Hemne, Osen, Roan, Snillfjord, Åfjord
  • Nord-Trøndelag: Flatanger, Fosnes, Høylandet, Leka, Leksvik, Mosvik, Namdalseid, Namsos, Nærøy, Verran, Vikna
  • Nordland, Troms og Finnmark: Alle kystkommunene

Det er også verdt å merke seg at retningslinjene minner fylkesmennene på ordlyden i embetsoppdraget fra staten. Her er det understreket at det i utgangspunktet er kommunene som ut fra en helhetsvurdering skal bestemme hvordan arealene skal nyttes. Statlige og regionale myndigheter skal legge vekt på det lokale selvstyret i vurderingen av om det skal fremmes innsigelse, og dette skal kun gjøres dersom et kommunalt forsalg er i strid med nasjonale og vesentlige regionale interesser.

Om kommunene benytter de muligheten lov og retningslinjer nå gir til forvaltning av strandsonen gjennom kommuneplanen og reguleringsplaner, vil det lokale styret av strandsonen i stor grad være vunnet tilbake. Så får vi også håpe at fylkesmennene tar signalet om å bruke ressursene til de litt større spørsmål , og i mindre grad på små flytebrygger og naust.