I retten

Avgjørelse fra Borgarting lagmannsrett

10 Aug 2011

entrepriserett, kontrakt, varselfrist, søksmålsfrist, dagmulkt, forsering

Den 27.6.2011 avsa Borgarting lagmannsrett dom som gjaldt det økonomiske oppgjøret mellom tre selskaper ved etableringen av et eget mobilnett for jernbanen i Norge. Alle tre selskapene hadde anket selvstendig over tingrettens dom. For lagmannsretten besto tvisten av et syttitalls krav med et samlet beløp på ca 150 MNOK. Saken reiste i hovedsak spørsmål om tolking av de inngåtte kontrakter, bl a om varselfrist, søksmålsfrist, krav til dokumentasjon og dagmulkt. Et sentralt spørsmål var også om forsinkelse skyldtes forhold som byggherren eller entreprenøren hadde risikoen for, herunder krav om kompensasjon for forsering. Dommen er ikke rettskraftig.

Om forfatteren

8 Comments

  1. Hei Sven,

    Du skriver at et sentralt spørsmål var om forsinkelse skyldtes forhold som byggherren eller entreprenøren var ansvarlig for. Sa lagmannsretten noe generelt i denne forbindelse som kan ha overføringsverdi til lignende saker?

  2. Sven Farbrot says:

    Hei Daniel,

    Ja, et sentralt tvistepunkt i saken var om forsinkelse skyldtes byggherrens forhold, slik at entreprenøren har krav på kompensasjon for den forsering som var nødvendig for likevel å bli ferdig til avtalt tid, eller om forsinkelsen skyldtes forhold som entreprenøren selv hadde risikoen for.

    Lagmannsretten avgjør spørsmålene konkret og i tilknytning til særlige kontraktsbestemmelser som gjaldt mellom partene. Slik sett har avgjørelsen neppe særlig overføringsverdi til lignende saker på dette punkt.

    Mvh.
    Sven Farbrot

  3. Sven Farbrot says:

    Hei igjen Daniel,

    Som kjent reiste dommen også spørsmål om tolkning av de inngåtte kontraktene. Ett aspekt ved dommen som det kan være verdt å merke seg er hvordan lagmannsretten tolker kontraktene, og hvorledes partenes praksis, alminnelige lojalitetshensyn og bakgrunnsretten spiller inn.

    Et godt eksempel på dette er at det fremkom under saken at partene hadde hatt et avslappet forhold til kontraktens endringsregime. Dette gjaldt både formkravene og varselfristen. Lagmannsretten fant derfor at kontraktens bestemmelser om dette var satt til side gjennom partenes praksis. Dette betydde imidlertid ikke at varsel kunne unnlates. Det alminnelige lojalitetskravet i kontraktsforhold medførte at det måtte varsles, og lagmannsretten fant det naturlig å falle tilbake på den alminnelige entrepriserettslige regel om at varsel må gis uten ugrunnet opphold.

    Mvh.
    Sven Farbrot

  4. Interressant. Da blir det spennende å se om dommen blir rettskraftig, eller hva som eventuelt måtte bli utfallet av en anke.

  5. Sven Farbrot says:

    Enig. Vi kommer tilbake med mer informasjon når vi ser hvordan saken utvikler seg.

    Mvh.
    Sven Farbrot

  6. Jeg er noe skeptisk til om lagmannsretten har vurdert det korrekt når den legger til grunn at det er en “alminnelig entrepriserettslig regel” at det skal varsles uten ugrunnet opphold og at konsekvensen om man ikke gjør det, er at krav faller bort. Uten særskilt kontraktsrettslig regulering, er det mer nærliggende å si at det skal reklameres innen rimelig tid og at konsekvensen av manglende reklamasjon er at de kostnader et varsel kunne spart, må entreprenøren bære.

  7. Jeg er enig med deg i at dette antakelig ikke er riktig juss. Og det er i alle fall beklagelig at lagmannsretten ikke har tatt seg bryet med å vise til hvilket rettskildegrunnlag man bygger standpunktet på.

    En dom fra Borgarting lagmannsrett (LB-2001-3116) er ganske illustrerende mht. rettstilstanden hvis standardens varslingsregler er fraveket:

    ”Slik partene rent praktisk innrettet seg med muntlige endringsavtaler og ettersendelse av endringsmeldinger, kan det da ikke tillegges avgjørende vekt at det ikke er inngått noen skriftlig avtale om denne delen av de arbeider som er utført. …
    Under enhver omstendighet har partene innrettet seg slik at de saksbehandlingsprosedyrer som følger av NS-3430 i mange tilfeller ikke har vært fulgt. Det må antas at begge parter ved sin konkludente adferd har vært innforstått med og også sett seg tjent med det. Når det var situasjonen, kan ikke den ene parten i avtaleforholdet senere påberope strenge fristregler som kan føre til rettighetstap uten at det på forhånd er gitt skriftlig varsel som det.”

    Som det fremgår legger lagmannsretten her til grunn at man må falle tilbake på mer ”romslige” varslingsregler som ikke innebærer preklusjon, dersom standardens ”strenge fristregler” er fraveket ved konkludent atferd.

    Dessuten kan mindretallets votum (dommer Noer) i Rt. 2011 s. 65, som gjelder varslingsplikt basert på ulovfestet lojalitetsplikt, være interessant å se på:

    ”(67) Spørsmålet er så hvilke konsekvenser det skal få at varslingsplikten ikke er overholdt. Etter mitt syn ville et varsel i tråd med lojalitetsplikten ha ført til en reduksjon av prosjekteringskostnadene, men ikke slik at hele økningen fra 1,9 til 3,6 millioner ville falt bort. Etter en skjønnsmessig vurdering har jeg kommet til at det er rimelig med et forholdsmessig fradrag, slik at Prosjekteringsgruppen har krav på et tillegg på 900 000 kroner.”

    Noer sier vel her at dersom standardens varslingsplikt er brutt, gjelder det likevel en varslingsplikt iht. en ulovfestet lojalitetsplikt. Men hvor lang varslingsplikten er da, sies det ingen ting om. Og dersom varsel er sendt før utløpet av fristen iht. lojalitetsplikten, faller ikke kravet bort i sin helhet (preklusjon), men noe av kravet faller bort … Hvilke momenter som skal inngå i vurderingen av hvor stor del av kravet som skal falle bort, er uklart. Og hva som er konsekvensen av at det varsles etter utløpet av fristen iht. lojalitetsplikten, sier mindretallet ingenting om. Jeg er usikker på om denne rettsregelen blir fulgt opp av Høyesterett.

Leave a Comment

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.