Arbeidsrett_shutterstock_160271930

Arbeidsfellesskap

Arbeidsfellesskap (AF) er en kjent modell fra store infrastruktur- og veiprosjekter, men kan også brukes i mindre prosjekter hvor en entreprenør ikke har kapasitet alene. Formålet med AF kan være å øke kapasitet, redusere den enkeltes risiko eller samle ulik fagkompetanse.

En beslutning om å etablere et AF krever innsikt i ulike regelverk. Det er for eksempel slik at et AF må være registrert som ansvarlig selskap for å oppnå fradragsrett for inngående mva., og det kan i noen tilfeller være slik at konkurranselovgivningen er til hinder for etablering av AF. I denne artikkelen vil vi først og fremst gi tips om hvilke forhold partene bør være særlig oppmerksomme på ved etablering av den interne avtalen mellom partene.

Etablering av et AF starter gjerne med en anbuds-/tilbudsinvitasjon som to eller flere ønsker å besvare i fellesskap. I denne fasen inngås normalt en anbuds-/tilbudsavtale («pre-bid») hvor partene beskriver prosess og kostnader ved utarbeidelse av tilbudet samt hva som skal skje hvis man vinner eller taper. Her bør man også innta hovedpunktene i en etterfølgende avtale om AF.

Et AF reguleres av selskapsloven. Det er anledning til å avtale andre selskapsformer med mer begrenset ansvar for deltakerne, men i praksis etableres ofte ansvarlig selskap (ANS) – bla. av hensyn til mva., men særlig fordi byggherren krever at deltakerne står solidarisk ansvarlig.

Det interne ansvaret mellom deltakerne fordeles som hovedregel forholdsmessig. Det kan imidlertid avtales andre fordelingsmodeller. I en entreprise hvor deltakerne skal utføre ulike fag kan et alternativ være at hver av partene hefter for sitt bidrag («arbeidspakke-modell»).

Hvis partene ikke kjenner hverandre, eller deltakernes soliditet er usikker, kan det være aktuelt med interne garantier, for eksempel bankgarantier eller morselskapsgarantier. Det er særlig i de sistnevnte tilfellene viktig at garantiene utformes slik at de gir reell sikkerhet.

Kapitalen i et AF vil typisk bestå av innskudd fra partene og lån. Den løpende likviditeten i et AF vil dermed bestå av partenes innskudd, felles lån og vederlag fra byggherre. Dette kan fort skape negativ «cash-flow» hvis deltakerne ikke er bevisst ved regulering av fakturering og uttak under produksjon.

Selskapsloven, supplert av selskapsavtalen, etablerer selskapsmøtet som det høyeste organ i et AF. Det etableres ofte et styre. Styret, eller annet etablert felles organ (styringsgruppe), som skal ha fokus på prosjektet og har tilstrekkelige fullmakter til å ta nødvendige løpende avgjørelser er en sentral faktor for suksess.

Enstemmighet er den grunnleggende regel for et AF. Det sier seg selv at dette raskt kan skape svært utfordrende situasjoner hvor store økonomiske interesser står på spill. Her er det sentralt å etablere velfungerende tvisteløsningsmekanismer mellom deltakerne.

I praksis påtar normalt en av deltakerne seg ansvaret for den overordnede gjennomføringen av prosjektet («Project Manager»). Det bør beskrives mest mulig detaljert hvilke oppgaver, fullmakter og ansvar som ligger til denne funksjonen. Ofte er det for eksempel uklart om det er tale om en rent administrativ rolle eller et utvidet ansvar overfor byggherre og AF.

Risikoen for kostnadsoverskridelser er alltid sentralt i krevende prosjekter. Partene avtaler ofte fordeling av gevinst og tap basert på brøker, uten at man sier noe om situasjonene hvor tap og merkostnader primært er forårsaket av bare en av deltakerne. Mange forhold kan lede til kostnadsoverskridelser, blant annet feilkalkulasjon, planlegging, ledelse, styring mv. Slike unntak fra «samme-båt-prinsippet» bør reguleres klart i avtalen.

Et AF er, på lik linje med andre entreprenører, avhengig av likviditet. Dette skjer gjerne delvis gjennom lån og delvis gjennom innskudd. Hvis AF påføres uforutsette kostnader kreves nye innskudd fra deltakerne («cash-calls»). Uenigheter om gjennomføring, uttak mv. kan lede til at en part nekter å tilføre likviditet, hvilket potensielt kan bli katastrofalt. For å unngå denne type situasjoner kan regler av typen «pay first, argue later» være nødvendig.

Mislighold eller alvorlige økonomiske problemer hos en deltaker vil kunne lede til mislighold av kontrakten med byggherre. Avtalen mellom deltakerne bør regulere hvilke sanksjoner som kan gjøres gjeldende, herunder særlig rettigheter til å gripe inn i den andre deltakerens arbeid (intervensjon). En mulighet for overdragelse av andel i AF kan også være aktuell, men dette vil normalt kreve samtykke fra byggherre og øvrige deltakere i AF.

Enstemmighet står sentralt i et AF. Dette kan være fornuftig for å sikre minoritetsvern, men det kan også være til hinder for en effektiv gjennomføring av kontrakten – og i verste fall ende med en helt fastlåst situasjon. Avtalt forhandlingsplikt på ledelsesnivå er vanlig. Ekspertavgjørelser kan også være avtalt, men dette kan være risikabelt særlig i kommersielle spørsmål. I praksis tvinges enighet ofte frem som følge av risikoen for mislighold i kontrakten med byggherre, men dette er et forhold partene bør være bevisst i en tidlig fase.

Ovennevnte er noen av de mest sentrale forholdene man bør vurdere før man inngår i et AF. Ekstern og intern risiko, ulikheter ved deltakernes bidrag, inntjeningskrav, likviditet og kultur mv. tilsier at denne type avtaler ikke bør trekkes opp av en skuff. De må skreddersys for hvert enkelt prosjekt og hver enkelt deltaker.

Om forfatteren

Tor André Ulsted
Tor André Ulsted Tor André Ulsted er senioradvokat ved vårt kontor i Bergen, hvor han er tilknyttet entrepriserettsavdelingen. Han er spesialisert innen bygge- og anleggskontrakter og har lang erfaring som advokat for både entreprenører, byggherrer og rådgivere. Han holder også jevnlig kurs i standardkontraktene og andre entrepriserettslige emner, blant annet for Standard Online. I tillegg til bygg- og anleggsjuss er Ulsted spesialisert innen plan- og bygningslovgivningen, foreldelse og insolvensrett.

Leave a Comment