Ansvarsforhold i underentrepriser – Praktiske råd ved spørsmål om forsinkelse

08 Feb 2011

I profesjonelle forhold benyttes ofte underentreprenører som ikke har noe direkte avtaleforhold med byggherren. For byggherren kan dette være hensiktsmessig dersom det oppstår spørsmål om forsinkelse eller mangler ved utførelsen. […]


I profesjonelle forhold benyttes ofte underentreprenører som ikke har noe direkte avtaleforhold med byggherren. For byggherren kan dette være hensiktsmessig dersom det oppstår spørsmål om forsinkelse eller mangler ved utførelsen. Da kan han for alle forhold holde seg til hovedentreprenøren. Er det i tillegg snakk om en totalentreprise har hovedentreprenøren overfor byggherren også ansvaret for prosjekteringen. En reklamasjon vil dermed normalt uansett rettes mot hovedentreprenøren. Denne vil regelmessig forsøke å videreføre dette ansvaret, og dermed er det viktig for underentreprenøren å være i forkant og bevisst sine rettigheter og plikter i avtaleforholdet. I denne artikkelen skal vi se nærmere på spørsmål om ansvar ved forsinkelse.

Det forutsettes at underentreprenøren har inngått avtale med hovedentreprenøren som bygger på en av de aktuelle fremforhandlede standardene. For totalunderentreprise gjelder NS 3406. Øvrige aktuelle standarder er NS 8415 eller den forenklede NS 8416, forutsatt brukt henholdsvis ut fra om hovedentreprisen er inngått etter NS 8405 eller NS 8406. De ulike standardene har mange likhetstrekk, og jeg vil ta utgangspunkt i NS 3406 om totalunderentreprise. Der det er avvikende løsninger i de andre standardene vil dette kommenteres særskilt.

Innledningsvis bemerkes det at ansvar for underentreprenøren kan oppstå uten at byggherren påberoper seg noe kontraktsbrudd overfor hovedentreprenøren. Særlig gjelder dette i forhold til forsinkelse, hvor en hovedentreprenør for eksempel vil kunne avtale delfrister for underentreprenøren uten at han selv har samme forpliktelser overfor byggherren. En underentreprenør må derfor konsentrere seg om å oppfylle overfor sin oppdragsgiver – hovedentreprenøren. Venter en til byggherren selv kommer på banen kan det allerede være påløpt store beløp i dagmulkt.

Utgangspunktet er klart nok at avtalte frister skal holdes. Dette følger av standardenes bestemmelser, men bygger også på helt grunnleggende avtalerett. Manglende overholdelse av frister får som hovedregel økonomiske konsekvenser. Likevel ser vi ofte at partene har et uformelt og lettvint forhold til frister. Dette er mildt sagt en risikosport, og det anbefales å være bevisst på hvilke tidsangivelser som bare er uforpliktende anslag og hvilke frister som medfører ansvar og økonomiske konsekvenser ved oversittelse.

Både avtalt sluttfrist og delfrister “angitt” i kontraktsdokumentene er dagmulktbelagt (“avtalt”) etter NS 3406. For frister i kontraktsdokumentene er det dermed grunn til å være særlig oppmerksom, da det ikke nødvendigvis fremgår at oversittelse utløser dagmulkt. Frister i fremdriftsplan, jf. pkt. 24, er derimot ikke “avtalt” med mindre dette er “sagt uttrykkelig”. Tilsvarende løsning gjelder generelt i NS 8415 og 8416 hvor andre frister enn sluttfristen bare er dagmulktbelagt “når dette er uttrykkelig angitt i kontrakten for den enkelte frist”.

Når frister er avklart og identifisert bør de formidles til alle ledd i organisasjonen slik at de overordnede rammene for arbeidene er godt kjent og alle føler et medansvar for at fristene overholdes. Dette vil gjøre det enklere å avdekke på et tidlig tidspunkt at bedriften står i fare for å overskride en frist. Sentralt i denne forbindelse er naturligvis at bedriften da har mulighet til å forsere, og eventuelt kan kreve fristforlengelse.

Underentreprenøren har krav på fristforlengelse som følge av alt som kan “henføres til hovedentreprenørens forhold”, eller sagt på en annen måte, “som hovedentreprenøren har risikoen for”. Se NS 3406 pkt. 22.1, NS 8415 pkt. 24.1 eller NS 8416 pkt. 19 for en nærmere angivelse. Dette er ofte det mest praktiske grunnlaget for fristforlengelse. Videre har underentreprenøren også krav på fristforlengelse dersom fremdriften hindres av forhold utenfor hans kontroll som han ikke kunne ta i betraktning ved inngåelse av kontrakt eller med rimelighet kunne ventes å unngå eller overvinne følgene av. Det er dette som kalles kontrollansvaret, og som knytter seg til ekstraordinære værforhold, streik osv. Vi går ikke nærmere inn på disse bestemmelsene her, men anbefaler at standardens bestemmelser gjennomgås konkret når spørsmål om forsinkelse skulle melde seg. Dersom krav om fristforlengelse knytter seg til hovedentreprenørens forhold har underentreprenøren videre krav på dekning av merutgifter – også benevnt som vederlagsjustering eller tilleggsvederlag.

Både i forhold til fristforlengelse og dekning av merutgifter er det et vilkår at hovedentreprenøren varsles skriftlig. Vær oppmerksom på at varsel etter NS 8415 og 8416 bare kan skje ved e-post dersom dette er avtalt. Varselet må ved totalunderentreprise gis uten ugrunnet opphold etter at underentreprenøren er blitt klar over at det er oppstått eller vil oppstå forhold som medfører forsinkelse eller merutgifter. Hvis ikke tapes kravet. Uten ugrunnet opphold er et strengt krav og i praksis bør det varsles umiddelbart. Deretter har underentreprenøren en rimelig tidsperiode på seg til nærmere å spesifisere og begrunne kravet. I dette ligger det at man etter første varsel skal ha mulighet til å bruke nødvendig tid på å underbygge kravet, men heller ikke særlig mer. Etter NS 8415 og 8416 er kravet henholdsvis noe strengere og noe lempeligere, og det anbefales å sette seg nøye inn i de varslingsregler som gjelder for den konkrete avtalen.

For øvrig er det verdt å være særlig oppmerksom på at hovedentreprenøren etter å ha mottatt det begrunnede og spesifiserte kravet, “uten ugrunnet opphold” må gi en skriftlig tilbakemelding på sitt standpunkt (“innen rimelig tid” i NS 8416). Hvis ikke skal kravet anses som godkjent. På samme måte må hovedentreprenøren på forespørsel uten ugrunnet opphold skriftlig opplyse om han vil påberope seg overskridelse av en delfrist. Vær ellers oppmerksom på at det gjelder særlige regler om forsering dersom hovedentreprenøren skulle avslå et berettiget krav på fristforlengelse.

Dersom det foreligger forsinkelse og det ikke er grunnlag for fristforlengelse oppstår det et ubetinget krav på dagmulkt. Størrelsen på dagmulkten kan være avtalt eller følge standardenes utgangspunkt på 1 promille av kontraktssummen, dog gjelder det minimumsbeløp per dag som varierer avhengig av type frist og den aktuelle standard.

Som et utgangspunkt er det ikke anledning til å kreve erstatning i tillegg til eller i stedet for dagmulkten. Unntaket er dersom det foreligger grov uaktsomhet eller forsett. Da kan hovedentreprenøren istedenfor dagmulkt kreve erstatning for sitt reelle tap. Selv i mindre entrepriser kan dette dreie seg om betydelige beløp. Dersom en står i fare for å komme i forsinkelse, er det dermed uansett av stor betydning å sørge for dokumentasjon på at man har handlet forsvarlig i den gitte situasjon.

Avslutningsvis minner vi om viktigheten av formalisering av ferdigstillelse, enten det skjer ved overtakelsesforretning eller ved melding om ferdigstillelse. Dersom hovedentreprenøren av en eller annen grunn nekter å overta kontraktarbeidet, eller at dagmulkt skal slutte å løpe, er det svært viktig med skriftlighet dersom nektelsen ikke godtas. Dette skal protokolleres og begrunnes. Uklarheter i denne forbindelse kan lett føre til at arbeidet ikke anses overtatt eller ferdigstilt, med den umiddelbare konsekvens at det løper dagmulkt. Med mindre det foreligger helt åpenbare grunner til nektelsen, er det dermed en god tommelfingerregel å få nedfelt skriftlig at man bestrider en nektelse og at dette begrunnes.

Om forfatteren

Leave a Comment

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.