I standardkontrakter reguleres partenes ansvar for forsinkelser etter en kontrollansvarsregel. I teorien diskuteres det hvilken synsvinkel som skal legges til grunn i forhold i fastleggelsen av hva som ligger innenfor, og hva som ligger utenfor partenes kontrollsfære. Diskusjonen dreier seg om det skal tas utgangspunkt i at grensene skal fastesettes etter et strengt årsaksperspektiv, eller om ansvarsfritak skal være betinget av om parten hadde situasjonen som ledet til forsinkelsen under faktisk kontroll. Etter det første alternativet vil ansvaret være avhengig av om man har satt i gang et hendelsesforløp. I et slikt perspektiv vil en entreprenør ha ansvaret for at fremdriften i prosjektet forsinkes bare ved å ha satt i gang årsakskjeden som førte til forsinkelsen, for eksempel ved sitt valg av vareleverandør. Dette innebærer at entreprenøren ikke vil bli fritatt for ansvar selv om han ikke har faktisk kontroll over hindringen som førte til forsinkelsen. Dette som følge av at han objektivt sett hadde et handlingsalternativ med hensyn til valg av vareleverandør.
Dersom man legger til grunn et kontrollperspektiv vil entreprenøren kun bli ansvarlig dersom han har en faktisk kontroll og påvirkningsmulighet over situasjonen, og dermed en reell mulighet til å unngå eller overvinne hindringen som ledet til forsinkelsen.
Hvilket perspektiv som anlegges får dermed avgjørende betydning for de konkrete drøftelser av hvilke typer hindringer som kan betraktes som ”utenfor kontroll”.
Høyesterett drøfter for første, og foreløpig eneste gang, rekkevidden av kontrollansvaret i kjøpsloven av 1988 i Rt. 2004 s. 675 ”Agurkpinnedommen”. På bakgrunn av dette får dommen stor prinsipiell betydning for fastleggelsen av innholdet i ansvarsregelen generelt sett. Spørsmålet i ”Argurkpinnedommen” var om selger av agurkpinner kunne holdes ansvarlig for tap ved at splittbambuspinnene som ble brukt som støttepinner ved agurkproduksjonen, smittet agurkene med en plantesykdom. Selger sto som importør og partene var enige om at mangelen ”var skjult og kunne ikke ha vært oppdaget uten forholdsvis omfattende undersøkelser”. Dommen går langt i å pålegge selgeren ansvar til tross for at han ikke hadde faktisk kontroll med årsaken til mangelen. Resultatet i dommen er dermed forenlig med et strengt årsaksperspektiv.
Spørsmålet er dommen har overføringsverdi til reglene om fristforlengelse i entrepriseretten. Grunnen til at dommen kan være relevant som rettskilde på entrepriserettens område at reglene om fristforlengelse i de norske standardkontraktene bygger på kjøpslovens kontrollansvar. Rekkevidden av kontrollansvaret i entrepriseretten har ikke vært gjenstand for behandling i Høyesterett. At Agurkpinnedommen er den eneste dommen der rekkevidden av kontrollansvaret blir drøftet, er dermed i seg selv et argument for å vektlegge dommen også i entreprisesammenheng.
Et argument for at dommen må tillegges begrenset vekt i relasjon til forsinkelser i entrepriseretten er at den omhandler mangler og ikke forsinkelse. Dette poengteres i domspremissene der førstvoterende uttaler: ”Ved anvendelsen av kontrollansvaret på mangler må man etter min mening ta utgangspunkt i at kontrollansvaret er meget strengt” (vår uthevelse). Uttalelsen kan tolkes som en avgrensning mot forsinkelsestilfellene generelt sett, eller i retning av at det ikke foreligger et like strengt ansvar i forsinkelsestilfellene.
Ett annet argument er at det kan være betenkeligheter knyttet til å anvende regler som er utformet med henblikk på ”enkle” kjøpsforhold på kontraktsforhold i entrepriseretten. Dette med bakgrunn i at kompleksiteten i et byggeprosjekt tilsier at problemstillinger knyttet til forsinkelse er mer relevant innenfor entrepriseretten enn i kjøpsretten forøvrig. Dette er en følge av at et byggeprosjekt går over lang tid og involverer mange ulike aktører, slik at det regelmessig vil oppstå situasjoner som påvirker fremdriften av ytelsen. Disse usikkerhetsmomentene vil ikke gjøre seg gjeldende i et ordinært kjøpsforhold som omhandlet i ”Agurkpinnedommen”. Dessuten kan en så streng tolkning av ansvarsgrunnlaget medføre at entreprenøren må kalkulere inn et uforholdsmessig høyt risikotillegg, da han også må ta hensyn til omstendigheter der han mangler faktisk påvirkningsmulighet.
Et annet forhold som taler i mot å tillegge ”Agurkpinnedommen” avgjørende vekt er at tidligere aksepterte fritaksgrunner i entrepriseretten muligens ikke lenger vil gi grunnlag for fristforlengelse, og det kan være betenkelig å endre en innarbeidet rettstilstand på bakgrunn av innføringen av nye rettsregler utenfor entrepriseretten.
Selv om det knytter seg tvil om hva som er det korrekte rettslige utgangspunktet etter ”Agurkpinnedommen”, er det likevel tvilsomt om dommen gir holdepunkt for at det skal legges til grunn et strengt årsaksperspektiv i vurderingen av kontrollansvaret i entrepriseretten.
Skrevet av gjesteblogger: Advokatfullmektig Britt Nergård
